Litt for mange og kjappe krumspring i en ellers velskrevet thriller fra eks-politikvinne Clare Macintosh.
«Tre personer kan holde på en hemmelighet hvis to av dem er døde». Ordene er salige Benjamin Franklins, men brukes av Clare Mackintosh som et postulat på første side av hennes nye krim La meg være.
Selvsagt ikke uten grunn. Franklins ord passer nemlig godt som en beskrivelse av det som ligger i bunn for britens tredje roman, etter det store gjennombruddet med debuten Jeg lar deg gå i 2015. For La meg være er på mange måter et kammerspill, hvor (nesten) alt kretser rundt Anna Johnson og hennes foreldre.
Clare Macintosh:
La meg være
Cappelen Damm
403 sider
Ulrik Farestad
Anna er ei ung kvinne som bor i barndomshjemmet i Eastbourne på den engelske sørkysten. Hun er nylig blitt mor, men kort tid før barnet ble født mistet hun begge foreldrene. Først sjokkerte hennes far Tom omgivelsene ved å begå selvmord, og i sorgen over å miste sin mann tok også mora Caroline livet sitt få måneder etter. På samme måte og samme sted som sin mann.
De kastet seg ut fra en klippe som stupte rett ut i havet, og i begge tilfeller skylte tidevannet likene deres til havs. Verken Tom eller Caroline ble funnet, men etterlatte gjenstander og sms-meldinger fikk politiet raskt til å konkludere med selvmord.
På årsdagen for moras død mottar Anna imidlertid et kort med et kryptisk innhold. Med en liten antydning om at det kanskje ikke var selvmord likevel?
Annas tvil er sådd, og hun kontakter politiet. Der treffer hun etterforskeren Murray Mackenize. Han er egentlig pensjonert, men kan ikke helt gi slipp på jobben og bestemmer seg for å se på saken. Politikammerets etterforskning har jo for lengst konkludert med selvmord, så Murray aner at et ferskt blikk utenfor de offisielle kanalene må til for at det ikke skal bli den samme kjappe – og muligens lettvinte? – konklusjonen.
Men knapt har Anna rukket å fordøye sjokket over meldingen, før hun og hennes terapeut-mann Mark blir utsatt for en skremmende opplevelse. Mark avdramatiserer riktignok hendelsen, men Anna tolker den som en trussel. Noen vil at hun skal holde seg unna. Noen vil henne ille.
Mens vi får ta del av Annas økte uro og frykt, vandrer handlingen bokstavelig talt mellom de levende og de døde. Med tilsynelatende overnaturlige elementer som får både Anna og Mark til å begynne å trekke hennes psykiske helse i tvil.
Det aspektet ligger stadig og murrer i bakgrunnen, men etter hvert som Anna og Murray får mer informasjon endres også leserens fokus. Spørsmålet om hva som egentlig skjedde får langsomt mer næring, og mistanken om hvem som sto bak rettes mot stadig nye mennesker i den innerste kretsen rundt Anna. Naboer og andre brukes kun som praktiske kulisser.
Mackintosh, med fortid i politiet, dyrker her kammerspillets dynamikk. Hun villeder og lurer leseren i klassisk og imponerende krimstil, med et tempo som driver handlingen framover og holder spenningen ved like. Underveis reises også spørsmålet om hva vi egentlig vet om våre nærmeste? Og skal vi bruke Anna Johnsons erfaringer som ledetråd må svaret bli svært lite. For i La meg være er krumspringene så mange og så kjappe at det som er en vedtatt sannhet på en side er forkastet på neste.
Dette psykologiske spillet som stiller spørsmål ved våre liv, mestrer Clare Mackintosh meget godt. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at krumspringene kan bli litt for mange og kjappe, samtidig som de tøyes og bøyes mer enn godt er. For selv om vi skjønner at de brå kastene er ment å forvirre – noe de også gjør – kan vi ikke fri oss fra tanken at effekten kunne vært enda større dersom hun hadde holdt litt mer igjen.
LEIF GJERSTAD
