KOMMENTAR: I disse tider blir det fort virus i analysene. For ble egentlig Strawberry-forlagene solgt for lommerusk?
«Det blev jordgubbsylt». Det var med en viss skadefryd våre venner over kjølen registrerte den norske hotellkungens tilbaketog fra svensk forlagsbransje – selv om det også betyr slutten på en historie mange svensker også synes har vært fascinerende å følge. Det gjennomgående inntrykket i svenske medier i går var at fallhøyden fra et svært ambisiøst utgangspunkt har vært stor, at «Stordalen mer eller mindre tvingades sälja» og at Strawberry-forlagene derfor ble omsatt for «en veldigt låg summa».
Hvis man sitter med brikkene til bare et kvart puslespill, er det lett å hamre dem sammen slik. Forutsetter man på det tilsynelatende åpenbare sporet, at «en desperat norsk hotell- og reiselivskonge får corona-pandemien i ansiktet og må kvitte seg med nordiske forlagssatsinger, koste hva det koste vil», er det lett å snuble inn i forhastede slutninger.
De svenske spekulasjonene trekker ganske unisont i retning av at Strawberry-forlagene ble solgt for et par glansbilder og et plastperlekjede. Men var dette egentlig virkeligheten?
Med milliarder i ryggen
Legger man også de øvrige puslespillbrikkene på bordet, blir totalbildet et ganske annet. Det var Bonnier Books som tok kontakt med Stordalen og Strawberry, ikke omvendt. Og: Det var flere med på dansen. Naturlig nok er det ikke flagget hvem som deltok i «budrundene», men det er mulig å sirkle inn hvilke aktører som kunne være interesserte og pengesterke nok. På dansk side vil Egmont og Politiken være blant de hovedmistenkte, begge med milliarder i ryggen. På nordsiden av Öresundsbroen er det grunn til å tro at interessen ville være hetere, med Bonnier Books og Norstedts/Storytel – sistnevnte med en fersk børsmilliard hentet inn – som de to naturlige kombattantene. Begge ville ha stor glede av et slikt oppkjøp. Begge ville føle det som ekstra forsmedelig å se hovedkonkurrenten stikke av med det hele.
Det er derfor all grunn til å tro at Petter Stordalen, trass i gigantiske pandemiske utfordringer på andre fronter, landet godt på beina og kom ut av sitt svensk-danske forlagseventyr med et hyggelig millionbeløp i pluss.
Skapte rabalder
I går viste det seg at det var Bonnier Books som ønsket seg Strawberry Publishing aller mest. Bonnier-sjef Håkan Rudels beskriver det som en sjelden mulighet. Vi vil tro at det i Sverige i hovedsak handler om fire faktorer: Lucinda Riley, Millennium-rettighetene, sterke digital-lister og hodene i forlaget. Kanskje mest det siste.
Da Strawberry Publishing lanserte sitt nye forlag i Sverige for et drøyt år siden, skapte de rabalder ved å rekruttere store navn fra bransjen – både ansatte og forfattere. I Sverige hentet de først inn en sentral trio nettopp fra Bonnier-forlaget Forum: forleggerduoen Karin Linge Nordh og Anders Sjöqvist, og markedssjef Sara Lindegren. Vi snakker om tre av de beste kommersielle forlagshodene i Sverige. Senere rekrutterte de også toppsjefen Rebecka Leffler fra Bonnier-systemet. Hele fem av seks Strawberry-ansatte er hentet fra forlagskonsernet i Sveavägen. I går skjedde det store hjemkjøpet. Nå skal de tilbake i folden.
Dansk utfordring
I Danmark blir Bonnier Books nå engasjert i to svært ulike satsinger: Deres nyetablerte forlag, Gutkind, med eks-Rosinante-forlegger Jacob Søndergaard ved roret, har en profil som ligger tett opp til Oktober her hjemme – med flere sterke litterære utgivelser. Danske Strawberrys profil minner mer om en miks av Bastion, Bazar og svenske Forum – med sin utpreget kommersielle liste av bøker som overveiende sikter seg inn mot kvinnelige lesere.
Strawberry-listen, med forfatternavn som Katrine Engberg, Viveca Steen, Nini Schulman, Jeanine Cummins (American Dirt) og Camilla Läckberg, kan vise seg verdifull når Bonniers strømmetjeneste Bookbeat skal innta det danske markedet.
I morgentimene i dag signaliserer Håkan Rudels til BOK365 at man fortsetter virksomhetene «as is» i begge landene, mens man områr seg i ro og mak.
Fantasisummer
Det kunne sikkert vært fristende å gjøre et poeng av at Strawberry ble felt av et virus som bærer samme navn som Nordens mest solgte jordbær. Men kanskje er det rett og slett ikke tilfelle, kanskje ble pandemien heller en uventet katalysator for en god forlagsexit for Stordalen & Co. Timingen kan rett og slett ha vært perfekt: Før man har rukket å svi av ytterligere et par titalls millioner i corona-motbakke, og mens man sitter med en håndfull forfatter-headlinere i stallen – selv om dette aldri ble det jordskjelvet mange varslet i kjølvannet av Stordalens svenske forlagsinntog.
Samtidig har Strawberry Publishing begrensede muligheter til å fange flere av de aller-aller største kommersielle svenske forfatternavnene. I den fighten møter de nemlig nevnte Bonnier og Storytel/Norstedts, som synes å være villige til å legge de seddelbunkene som kreves på bordet. De mest attraktive svenske forfatterne har fått kontraktbeløp som etter norsk – og de aller fleste lands – målestokk vil bli betegnet som fantasisummer. Den eneste måten man kan regne disse forskuddene hjem på er å sitte vertikalt i verdikjeden. Det gjør Bonnier og det gjør Norstedts/Storytel. Det gjør ikke Strawberry.
Vertikalt neste?
Det sistnevnte forholdet har etter hvert blitt en sentral konkurransefaktor i flere land. Også her hjemme sitter de fire største forlagsaktørene mer eller mindre solid i vertikalen.
Petter Stordalen, Jonas Forsang og Magnus Rønningen har så langt ikke slurvet med sine bokbransje-analyser, og trioen har sikkert gjort seg noe tanker om hvilke brikker som mangler i eget forlagsbygg. Ikke usannsynlig er det nettopp vertikalt og digitalt vi møter Strawberry Publishing ved neste korsvei, når nordiske millioner skal investeres på hjemmebane.
VEBJØRN ROGNE
Bildet: SNUR I TRAPPA: Karin Linge Nordh, Sara Lindegren og Anders Sjöqvist (Foto: Nils Petter Nilsson)
