Jeg hører en bok 

(foto: iStock)

LØRDAG: Halldór Guðmundsson om den store vendingen på det islandske bokmarkedet.

Det har lenge vært en viktig del av islendingers selvforståelse at de er et bokfolk. Det kan heller ikke benektes at vi har en lang litterær tradisjon på morsmålet som det er all grunn til å være stolt av. Men selve bokmarkedet oppsto sent, og var lenge svært lite. På begynnelsen av 1800-tallet var det ett enkelt trykkeri på Island, og det ble trykket kanskje ti bøker i året. De aller fleste islandske bøker og blader ble produsert i København og sendt til Island med skip, og i to-tre vintermåneder kunne ingen seile hit. Når abonnentene på Det islandske litteraturselskaps mest seriøse blad «Skírnir» leste seksjonen med nyheter fra utlandet, kunne de regne med at de var opptil seks måneder gamle.

Det var etter første verdenskrig og suvereniteten i 1918 at det så smått begynte å dukke opp noe som kunne kalles et hjemlig bokmarked. Men bøker var fortsatt svært dyre og i mellomkrigsårene tok det en vanlig arbeider minst en ti timer lang arbeidsdag for å kunne kjøpe en ny islandsk roman. Det ble bedre under andre verdenskrig, da de britiske, og senere også de amerikanske, soldatene brakte penger inn i landet, og julebokmarkedet vokste frem. På grunn av knapphet under krigen ble bøkene den mest populære julegaven. Slik ble det også i de første tiårene etter krigen; et bokmarked som var mye knyttet til juletiden, men likevel imponerende i forhold til folketallet – som så mye annet i vårt land.

Exit MacLean

Men i de siste to tiårene av det tjuende århundre skjedde det en revolusjon: Fondet for forfatterlønn ble opprettet, og kort tid etter et fond for oversettelser. Trykkeriet ble i større grad automatisert, IT-teknologi ble tatt i bruk til sats og ombrekking, forlagene ble mer profesjonelle og opptatt av gjenbruk gjennom pocketutgaver og bokklubber. Antall titler utgitt på islandsk årlig nesten tredoblet seg mellom 1975 og 2000, fra 500 til 1300. Og kanskje mest interessant: Islandsk litteratur blomstret som aldri før, drevne og morsomme fortellere nådde et bredt publikum og begynte til og med å få fotfeste i utlandet. Islandske forfattere erstattet Alistair MacLean på toppen av bestselgerlisten, hvor bøkene hans hadde ligget i flere tiår.

Forlagene på Island var komfortable og ikke fri for hybris (undertegnede inkludert) og håpet det bare skulle fortsette slik i det nye århundret, hvilket det også gjorde det første tiåret. Men litt etter litt ble det stillere rundt bokmarkedet. Det var stabilt i noen år først, men så ble det mindre, år etter år, til det hadde krympet med nesten en tredjedel i 2018. Samme år skjedde det en liten revolusjon i markedet, som forlagene ikke var forberedt på, da svenske Storytel gjorde sitt inntog. Dette kan illustreres med svært slående tall: I 2017 ble det utgitt ni lydboktitler på islandsk, i 2018 var antallet 168.

Lydbok-eksplosjon

Det hadde vært noen forsøk på større lydbokproduksjon på Island tidligere, og man var selvsagt klar over at digitaliseringen gjorde dette enklere og billigere enn det hadde vært da en vanlig roman fylte åtte CD-er. Men ingen av de store aktørene våget egentlig å satse på det. Man mente, ikke uten grunn, at Lydbiblioteket for de blinde – som takket være lovverket fikk alle sine titler nærmest gratis – var for lett tilgjengelig for folk flest til å gi plass til utviklingen av et reelt marked.

Men slik ble det ikke. Den islandske avdelingen til Storytel har vokst med nesten 50 prosent hvert år siden 2018. I fjor, 2021, fikk de over 700 nye islandske lydbøker – mange av dem selvfølgelig eldre titler – inn i strømmetjenesten sin, økte sin omsetning til 1,3 milliarder islandske kroner (ca. 90 millioner NOK), og har dermed blitt den største aktøren på det islandske bokmarkedet; man kan vel anta at de har mer enn 40 000 abonnenter. Dette fører også til en stor vekst for det islandske bokmarkedet totalt. I 2019 snudde trenden, salget av trykte bøker sluttet å krympe, og økte faktisk i 2020.

Møtte skepsis

Tre faktorer har vært avgjørende i denne sammenhengen for Storytel. En god men samtidig relativt billig produksjon av digitale lydbøker, en strømmetjeneste med abonnementssystem, og selvfølgelig prisen: Månedsabonnementet koster 2900 islandske kroner (ca. 200 NOK), for ubegrenset lyttetid med et utvalg av 4000 islandske titler i tillegg til de utenlandske. Dette tilsvarer halvparten av hva en ny, innbundet islandsk roman koster og utgjør omtrent en timelønn for en islandsk arbeider.

Storytel møtte i utgangspunktet forståelig nok skepsis blant forleggere og forfattere på Island, og Konkurransetilsynet var kritisk til deres planlagte oppkjøp av en majoritetsandel i Forlagið, landets største bokforlag, som det derfor ikke ble noe av. Men nå som hver tredje bok som «konsumeres» på Island faktisk ikke blir lest, men lyttet til, gjør de fleste forlag og forfattere arbeidet sitt tilgjengelig for den svenske strømmetjenesten. Samarbeidet fungerer i det hele tatt bra, selv om de fleste aktører nok kunne ønske at flere strømmetjenester var aktive på Island. Siden markedet, trass i en liten befolkning, har vist seg å være rimelig stort, ville det ikke være overraskende hvis flere ville gjøre forsøket.

Nye, kvinnelige forfatterstemmer

Det er selvsagt ingen direkte sammenheng mellom bokmarkedets utvikling og skjønnlitteraturens utvikling. Det er likevel interessant å legge til at det de siste årene har vært mye liv i islandsk litteratur, akkurat som det var i den nevnte perioden på slutten av 1900-tallet – ikke minst takket være nye, kvinnelige stemmer som norske lesere burde også legge merke til.

BLANT FLERE NYE STJERNESKUDD: Fríða Ísberg (foto: Gassi / Nordisk råd)

María Elísabet Bragadóttir debuterte i 2020 med en novellesamling som inneholdt et par fantastiske historier, Anna Hafþórsdóttir ga ut en familie- og kjærlighetsroman med sterkt underliggende drama som var vårens overraskelse, Kamilla Einarsdóttir har gitt ut to samtidsromaner båret av en dypt sarkastisk og utrolig morsom fortellerstemme, Fríða Ísberg kom med sin første roman i høst: Merking, en delvis dystopisk fortelling av høy aktualitet som allerede er solgt til 14 land, inkludert Norge, og Júlía Margrét Einarsdóttir ga ut sesongens kanskje mest ambisiøse roman, Gud leter etter Salome. Bare for å nevne noen av de nye navnene som setter sitt preg på islandsk samtidslitteratur. Noen av dem tilhører en spennende gruppe forfattere som kaller seg Svikaskáld, som nylig har gitt ut en roman de har skrevet sammen.

Hvem vet, kanskje vil lydbokrevolusjonen også styrke en ny sjanger: bøker som er skrevet direkte for lydbokformatet og dermed tar opp tråden fra det beste fra den islandske litterære tradisjonen: fortellerkunsten.

Halldór Guðmundsson

 

74 Shares