Skildret borgerkrigens grusomheter

I år er det 80 år siden den spanske borgerkrigen brøt ut. Året var 1936, og kontinentet ble kastet ut i politisk uro.  Krigen fikk bred internasjonal pressedekning, og den første skandinav inn i det krigsherjede landet var den norske kvinnen Gerda Grepp.

Elisabeth Vislie (f. 1947) arbeider selv som journalist og skribent, og ble svært grepet av Grepps livshistorie. Hun har arbeidet som journalist i Aftenposten, vært reportasjesjef i KK og ansvarlig redaktør i Dagens Medier, og har tidligere utgitt boken Da mor satt på Grini. Hun kom over Grepps historie, som nærmest bare var en fotnote i et større verk om den spanske borgerkrigen, og ønsket å gi Gerda Grepps livshistorie en større plass i historien.

Ved fronten følger Gerda Grepps reise i krigsjournalistikkens tjeneste. Hun følte et kall om å bidra til en bedre verden, og for henne var det å skildre borgerkrigens grusomheter dette bidraget. Midt blant borgerkrigens fremmedkrigere, spioner, politikere og journalister rapporterte den unge norske kvinnen, og det var også her hun fant kjærligheten. Grepp levde et kort, men intenst liv, før hun døde i 1940 – kun 33 år gammel. Hun forsvant ut av historien, men er nå hentet frem fra glemselen.

Navn: Elisabeth Vislie

Aktuell med: Ved fronten – Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen. (Pax forlag)

Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?

Jeg ble oppmerksom på Gerda Grepp gjennom boken Tusen dager – Om Norge og den spanske borgerkrigen 1936–1939 av Jo Stein Moen og Rolf Sæther. Der er Gerda Grepp viet plass. Jeg ble veldig fascinert av livshistorien hennes, journalistoppdraget i Spania og alt hun opplevde i Barcelona, Madrid, Málaga og Bilbao, den lidenskapelige kjærligheten til en amerikansk journalistkollega, tuberkulosen hun hadde – og til sist, døden. Det var en sterk og dramatisk historie. Jeg hadde knapt hørt om henne og ble veldig nysgjerrig på å vite mer.

Gerda Grepp er en relativt ukjent skikkelse for folk flest. Er det noe alle burde vite om henne?

Gerda Grepp var jo faktisk glemt, hun er en av mange kvinner som er forsvunnet i historiens glemsel. Jeg håper, etter at boka om henne er kommet ut, at så mange som mulig vet at hun var Norges første kvinnelige krigskorrespondent, en modig ung kvinne som dro ut i krigen for å kjempe med ordene som våpen, og at hun tidlig advarte mot nazismens farer. At hun var datter til Kyrre og Rachel Grepp, to kjente navn i arbeiderbevegelsen, og at hun var en så tydelig sosialist og antifascist.

Hvorfor har vi ikke hørt om denne foregangskvinnen?

Antagelig fordi hun døde så ung, bare 33 år gammel, og at hun døde i 1940, i krigens første år. Etter krigen var det så mange andre historier som skulle skrives, og Gerdas historie ble glemt. Det at jeg nå har trukket henne frem og plassert henne inn i historien, er noe av det jeg er mest fornøyd med.

Hva drev Gerda til å forlate familie og barn og dra til spanske borgerkrigen? 

Hun var en person som følte sterkt at hun måtte være til nytte i verden, gjøre noe som var viktig. Slik ble hun oppdratt av sine foreldre, og dette preget henne. Hun opplevde tunge motbakker gjennom mange år, som husmor i Sveits, hun mistet et lite barn i tuberkulose, i tillegg til at hun selv måtte inn og ut av sanatoriet med tuberkulose. Dette, kombinert med følelsen av ikke å være til nytte, gjorde at hun grep muligheten om å dra til Spania for å skrive fra borgerkrigen, med begge hender. Hun slet med dårlig samvittighet fordi hun forlot barna sine, men drivkraften om å være til nytte, den vant.

Hun var den første skandinav som rapporterte fra krigen. Hvordan fikk hun det til, og hvordan ble hun oppfattet av både kolleger og lesere?

Det var et valg hun gjorde, det å dra til Spania. Hun bodde noen måneder i Paris i 1936, ble en del av det tydelige antifascistiske miljøet på venstre bredd. I dette miljøet var de opptatt av Spania, og derfor dro hun av sted, først til Barcelona, der hun opplevde revolusjonen, før hun dro videre til Madrid. Der gjorde hun en viktig jobb, ikke bare sendte hun hjem sine reportasjer til den skandinaviske arbeiderpressen, hun leste også nyheter på kortbølgesenderen hver kveld, slik at Skandinavia skulle høre om det som skjedde. Etter oppholdet i Madrid ble opplevelsene hennes stadig mer dramatiske. Hun håpet selv at det hun skrev fra Spania skulle bidra til at norske lesere fikk øynene opp for det som skjedde i Spania.

Hvordan påvirket krigen henne? 

Hun ble en enda tydeligere antifascist. Hun forstod at den spanske borgerkrigen var et forspill til en enda verre krig. Dette fortalte hun igjen og igjen. Høsten 1937 reiste hun rundt i Norge og Sverige og snakket om Spania. Hun holdt mer enn 20 foredrag, og det var fullt hus hele tiden. Den spanske borgerkrigen skapte et stort engasjement på grasrota i Skandinavia.

Tre egne favoritt dokumentarbøker som du vil anbefale videre?

Betzy Kjelsberg – Feminist og brubyggjar av Magnhild Folkvord

Aleksandra M. Kollontaj – Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 av Egge, Holtsmark, Komarov (red.)

Franz Borkenau – Europa 1900–1957 av Ola Innset