BARNEBOKPROFILEN: Et tidlig møte med Edgar Allan Poe åpnet Tore Aurstads øyne for skrekkbøker. Denne våren er han aktuell med en skremmende bok selv.
Tore Aurstad (1972) er født i Odda, men er vokst opp i Aurskog på Romerike. Han bor i Oslo og skriver bøker for barn, ungdom og voksne samtidig som han jobber som oversetter. Denne våren er han aktuell med en skemmende tittel. I UFO! (Gyldendal) skriver Aurstad om de rareste, skumleste og mest kjente ufo-historiene fra hele verden.
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken:
– Jeg ville gjerne skrive en bok av det slaget jeg selv ville ha kost meg med som barn – med skumle fortellinger som kanskje, eller kanskje ikke, er hentet fra virkeligheten. I alle fall er det noen som påstår at de har opplevd det som fortelles i denne boka. Og det gjør det hele litt ekstra grøssalt og spennende – som vandrehistorier.
– Tre barnebok-favoritter:
– Astrid Lindgren: Mio, min Mio. Jeg kommer ikke utenom Astrid Lindgren her. Brødrene Løvehjerte var så klart en favoritt, men tror jeg må holde en knapp på Mio, min Mio. En nydelig eventyrfortelling, og ikke minst er den onde ridder Kato særdeles skummel. En teaterforestilling jeg så av denne som barn, gjorde dypt inntrykk.
– Robert Louis Stevenson: Skatten på Sjørøverøya. Foruten grøsser- og kriminalfortellinger er jeg også veldig begeistra for ramsalte eventyrfortellinger fra de sju hav. Og dette er jo selve boka i så måte, med alle ingredienser: pirater, sjøslag, skjulte skatter – alt man kan ønske seg. Som voksen hadde jeg også stor glede av Björn Larssons revisjonistiske «Long John Silver», der vi får fortellingen fra sistnevntes perspektiv. Denne var til stor inspirasjon da jeg tok for meg Lovecrafts «Call of Cthulhu» på samme måte.
– Philip Pullman: Den mørke materien. Jeg var voksen da denne trilogien kom, men for en leseopplevelse, en ordentlig fest. En fantastisk blanding av eventyr, fantasi og spekulativ vitenskap, med interessante figurer og fabelvesener. Mange har vel sett serien, men bøkene er nydelige.
– Hvordan jobber du?
– Jeg prøver å skrive jevnt og trutt og få gjort noe hver dag. Jeg arbeider best om formiddagen, så da prøver jeg å skrive da. Så tar jeg heller revideringer og kontorarbeid om ettermiddagen.
– Din egen favorittillustrasjon?
– Jeg oppdaget i ung alder klassiske grøss, som den gangen gjerne kom ut i litt forenklede versjoner for unge lesere: Omslaget på «Levende begravet og andre fortellinger» av Edgar Allan Poe satte dype spor. Jeg har elsket skrekklitteratur siden.
– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Som barn var jeg oppslukt av mysterier. Det er jeg for så vidt fortsatt. Jeg hadde en faktabok som het noe sånt som bare «Gjenferd», tror jeg. Den inneholdt illustrerte fortellinger om hjemsøkte hus og steder fra virkeligheten. Og det som liksom skulle være virkelige fotografier av spøkelser. Jeg leste boka gang på gang til den ble helt fillete og frydet meg over de ekle bildene av «ekte» gjenferd.
– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
– Karlson på taket. Jeg digger den fullstendig selvopptatte og selvforherligende stilen hans. Til å le seg skakk av. Hadde vært stas å fått gleden av å henge med ham en dag. Men også litt skremmende og anstrengende. Så én dag hadde nok holdt i lange baner.
– Og hvem ville du helst selv ha vært?
– Ikke Karlson på taket, i hvert fall. Den unge meg var en periode misunnelig på Digory Kirke i Narnia-bøkene, som var så heldig å kunne stige gjennom klesskapet og ut i en helt annen, eventyrlig verden.
– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– Først og fremst spenning. Helst også en god klype humor.
– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
– Ja takk, begge deler. Både spenningen fra Potter-bøkene og humoren fra Pippi til meg, takk. Jeg synes for øvrig de par-tre første Harry Potter-bøkene er best, nettopp på grunn av humoren. De senere bøkene ble litt vel gravalvorlige for meg.
