Det er krevende å være Lyrikkens elskerinne sommerstid, fastslår Tine-Jarmila Sir i sin kronikk.
Å være elskerinne krever sin kvinne. Ikke bare skal hun være mottakelig og tilgjengelig hver gang elskeren tar kontakt, hun skal også stå stille og tålmodig på sidelinjen når han ikke gjør det. Når han er med sin kone og familie. Når han mellom 16.00 og 21.00 må være familiemann og ikke kan tillate seg flyktige sms’er til elskerinnen. Hennes jobb er da å stå på sidelinjen, stille, og vente på ham. Helst med smil og uten bebreidelse. Lyrikken sin kone er Bokhandelen.
Frem til nå trodde jeg at Lyrikken og jeg var de eneste for hverandre, men som alle elskerinner vet, er sommeren den verste tiden å være hemmelig. Da reiser han på ferie med Bokhandelen for å hvile og alt annet man driver med når man er på ferie. Elskerinner, Ester og jeg, vi venter med å planlegge vår egen ferie i tilfelle han får en glipe i timeplanen og vi kan finne sted og tid til hverandre. Stille, tålmodig, med smil og uten bebreidelse, men alltid med Bokhandelen pustende i nakken.
I dag skulle jeg møte Lyrikken. Vi har disse flyktige møtene flere dager i uka. Vi treffes også på kveldstid når vi finner tid, men i dag var en av de dagene hvor vi fant tid til hverandre mellom kaffekopper og arbeid. Vi hadde avtalt å møtes på den høyre hylla forbi fjorårets pocketutgivelser, der vi alltid møtes. Jeg hadde gjort meg ekstra fin, var klar for å sluke ordene hans og bli borte i omfavnelsen. Men da jeg kom inn var han ikke der. Hylla var der, alt var der, men han var ikke der. Jeg spurte forsiktig Bokhandelen om Lyrikken var tilgjengelig, og svaret jeg fikk var «Det er sommer.» Hun har demonstrativt plassert alle reisemålene i hylla «vår». Tyrkia, Hellas, Kypros, Italia, Spania – jeg blir svimmel av alle stedene hun skal ta ham med seg. Hva med meg? Hva med oss? Jeg, som den elskerinnen jeg er, kan jo ikke gjøre annet enn å godta at sommeren er synonymt med Bokhandelen og reise. Da er han et annet sted.
Jeg fortsetter å lete. Han kan da ikke ha reist allerede? Han ville gitt beskjed. Og der, innerst, bak reisemål, selvhjelp og strikking, finner jeg ham vettskremt i en liten kasse. En kasse så liten at den nærmest blir usynlig. Han er uflidd og ser herjet ut. Jeg setter meg ned ved siden av ham og han berører meg med papirnevene sine. En kvinne sukker og stønner oppgitt når hun må presse seg forbi meg for å finne ordbok norsk-spansk, men jeg nekter å flytte meg. Nå har vi funnet hverandre. Om så for en liten stund. For snart må han dra, enda litt lenger inn i Bokhandelens kontrollerende hender. Han kan ikke synes sammen med meg. Vi er alltid i fare for å bli avslørt. Men vi rekker noen berøringer, noen kyss, og jeg tar ham inn, jeg sparer på alle ordene han gir meg og jeg plukker med meg noen av dem før jeg drar.
Før jeg reiser meg, stryker han meg over kinnet og sier «Vi ses til høsten.» Jeg vet ikke om Bokhandelen så oss, men det vil vise seg neste gang jeg kommer og spør etter ham.
