For alle som tror dere er alene, for alle som lever med noen som sliter, for alle som blir bedt om å ta seg sammen – dette er boken for dere!
For ett år siden satt Jannecke Weeden på God morgen Norge og tok seerne gjennom panikkanfallet hun opplevde på direktesendt-TV. I ettertid mottok hun mange støttemeldinger fra mange som følte hun satte ord på hva de selv gjennomgikk.
Og om noen flere skulle behøve hjelp til å forklare hva de gjennomgår i fremtiden, vil Weedens bok Noen ganger er jeg redd være en gave. Nok en gang tar Weeden publikum gjennom panikkanfall og hverdagsliv – og sammen med flere bidragsytere bryter hun ned stigmaet rundt angstlidelser og åpner for forståelse. Alt dette gjør hun på en fabelaktig måte.
Den komplekse nissen
Weeden har levd med angst i over tretti år. Det er vondt, isolerende og ofte håpløst. Hun har døpt den «Nissen på lasset».
Jannecke Weeden:
Noen ganger er jeg redd
Pilar
208 sider
«Nissen min er kompisen jeg aldri ba om. Han irriterende fyren som altfor ofte dukker opp i siste liten, og inviterer seg selv med på tur. Drømmen min er at nissen min en dag faller stygt, slår seg helseløs og blir overkjørt av en traktor. Det er lov å håpe».
Weeden er mest kjent som programleder, og stiller seg ofte opp foran tusenvis av seere, men tørr ikke ta trikken hjem etter sending.
Det er denne kompleksiteten til angsten Weeden setter ut for å forklare. Temaet blir undersøkt fra alle vinkler, og med seg har hun et arsenal av kjente, ukjente og anonymiserte navn som bidragsytere. Sistnevnte underbygger selve kjernen i boka: At angsten kan ramme alle. Dette blir spesielt godt oppsummert i en av bidragsyternes ord:
«Jeg tror jeg må være den mest stabile personen jeg vet om og likevel har det som har skjedd meg rystet meg på en måte jeg aldri kunne forestilt meg».
Noe av det fineste med boken er at Weeden gir plass til de pårørende, som så ofte blir glemt. Det er noe hun selv påpeker, at hun kanskje ikke selv har gitt de rundt henne nok kred.
«Dere er klipper, redningsvester og kosebamse i en og samme person».
Særlig «Christian (50), pårørende» er en spesielt fin tekst, om å leve med en kone med angst.
Ingen selvhjelpsbok
Et humoristisk skråblikk er et av verktøyene Weeden bruker for å fremstille sin egen hverdag, uten at det blir flåsete. Humoren blir heller brukt for å forklare «logikken» i angsten, som når man ikke klarer å gå på matbutikken for å kjøpe yoghurt. Men Weeden tilbyr ingen fasit til å slippe angstlidelser, for det finnes nemlig ikke.
«Uansett alder, kjønn eller bakgrunn er det dessverre slik at vi må lete etter hver vår nøkkel»
Dette er ikke en selvhjelpsbok, langt derifra. Det er en reiseskildring inn i angstens verden. Med korte, konsise kapitler, hvor ikke ett ord er overflødig, klarer Weeden å være så brutalt ærlig man kan, og burde, være rundt angstlidelser – uten at det virker teatralsk.
Weeden treffer rett og slett spikeren på hodet med sin fremstilling, og produserer samtidig en medrivende fortelling. Hvem visste at en bok om angstlidelser kunne være en pageturner?
Alle har noe i bagasjen
Det man sitter igjen med etter å ha lest Noen ganger er jeg redd er at alle har vi vårt å stri med. Selv om man er fri for diagnoser, har man noe med i bagasjen. Angsten er det Weeden strir med, og hun klarer på mesterlig vis å skape en forståelse for det som for mange er uforståelig.
For alle som tror de er alene, for alle som tror de gjennomgår det verste noen har opplevd, for alle som er lei av å bli fortalt at de må ta seg sammen, for alle som lever med noen som sliter – dette er boken for dere.
NORA STEENBERG
