LITTERATURKRITIKKEN: – At influenserne overtar totalt er en myte. Vi anmeldte 23 sakprosabøker sist høst. Bare tre var influenser-bøker, sier VGs Camilla Norli.
De er utskjelte og mislikte i kritikerkretser. Også i forlagskretser er meningene delte, men utgivelsene gir gjerne gode penger i kassa hvis man treffer. Vi snakker om influenserne, som tilsynelatende flommer inn på både bokhandlernes podier og i avisspaltene. Eller?
Nei, skal vi tro Camilla Norli, bokansvarlig i VG. At influenserbøkene opptar mer plass i avisene enn andre sakprosabøker, er rett og slett ikke tilfelle.
– Dette er nok bare en myte, for tallene viser noe annet. Vi anmeldte 23 sakprosabøker sist høst – og her var det mye variasjon. Bare tre var influenserbøker.
– Ikke noe nytt
– Influenserbøkene har blitt veldig synlige de siste åra, men de representerer egentlig ikke noe nytt, sier journalist og kritiker i Dagbladet Marie Kleve.
Hun mener influenserne i bunn og grunn har tatt over for kjendisbiografiene, som var det store for tjue år siden:
– Forskjellen er at influensere også er eksperter på markedsføring. De er sine egne beste pr-folk, og det er selvsagt en stor fordel for forlagene. En diger følgerskare i sosiale medier gjør det lettere å forhåndsselge et stort antall bøker, som igjen gjør at mange av dem går til topps på bestselgerlista første uka i salg. Det gir enda mer omtale, og kan derfor gi et inntrykk av at de tar all plassen.
Provoserende dårlige
Kleve ser ikke noe problem med denne nye boktrenden:
– Så lenge forlagene jobber seriøst med bøkene, gir dem den samme motstanden som andre forfattere får, og finner kompetente medforfattere der det trengs, ser jeg ikke noe stort problem med denne trenden. Ikke alle forlag tar den jobben like seriøst, det skal sies, og det er stor forskjell på influenserne også. Noen bøker er provoserende dårlige. Det er først og fremst synd for leserne, men andre sakprosaforfattere har lite å frykte fra dem, sier Kleve.
Dagbladet har de siste årene hatt en betydelig sakprosasatsing, noe Kleve stolt trekker frem:
– Jeg er stolt av de ukentlige sakprosasidene våre, og mener vi har klart å oppnå god bredde i bøkene vi anmelder. Vi skriver om alt fra biografier og tunge dokumentarer til lettere «bruksbøker» og faktabøker. Fellesnevneren er at det er bøker vi tror mange av leserne våre har lyst til å lese om, sier Kleve.
Behandles annerledes?
Ingrid Ryvarden, sjefredaktør for sakprosa i Strawberry, har inntrykk av at influenserbøker ofte behandles annerledes i norske aviser:
– Seriøse dokumentarbøker anmeldes ofte på en annen måte enn «kjendisbøker». Dokumentar- og debattbøker blir ofte anmeldt grundig og av kompetente anmeldere, mens «kjendisbøker» ofte blir anmeldt ganske kjapt, selv om også dette er tekster hvor det er lagt ned mye arbeid – gjerne av de beste skribentene innen sakprosasjangeren. Det er gjerne personen, og ikke teksten, som blir anmeldt i slike tilfeller, forteller Ryvarden.
Uvesentlig kritikk?
Ryvarden påpeker at anmeldelser ikke nødvendigvis så viktige for «kjendisbøkene»:
– Det er mange måter å få oppmerksomhet rundt en bokutgivelse på. Det er nok viktigere for tradisjonelt dokumentarforleggeri å bli anmeldt, etter som influensere klarer å skape oppmerksomhet på en annen måte uansett. I den sjangeren er det vel så viktig at leserne selv sprer informasjon om boken. Med dokumentarforleggeriet generelt er det lesere som større grad kanskje forholder seg til avisredaksjonenes vurderinger.
Jan Swensson, forlagssjef for sakprosa i Aschehoug, har en mistanke om at kjendiser og bloggere tidvis kan ta spalteplass fra viktigere utgivelser:
– Utvalget av hva som anmeldes kan virke litt tilfeldig. De største og viktigste prioriteres, men også kjendiser og bloggere trekkes fram. De siste tas gjerne hardt, men da kan det jo være grunn til å spørre om det ikke går ut over andre som kanskje heller burde fått litt oppmerksomhet?
– Tar ikke mer plass
For noen medier er influenser-diskusjonen grei materie: I Klassekampen holder de seg rett og slett unna denne forfattergruppen.
– Vi skriver ikke om influensere, så for oss fortrenger det ingenting. Det er ikke noe prinsipielt i veien for å skrive om influensere – vi har trykket interessante tekster om dette tidligere – men i det store og hele interesserer vi oss sjelden for det. Vi måler heller ikke klikk, eller styrer etter lesernes bevegelser, men gjør våre egne, redaksjonelle prioriteringer, sier Karin Haugen, redaktør for Bokmagasinet i Klassekampen.
Ingen klikk-automatikk
Men er det egentlig mer klikk på saker om influenserbøker?
– Nei, det er ingen automatikk i det. Engasjerende titler er det som går best på nett, nokså uavhengig av forfatternavnet. Men jeg skal ikke nekte for at terningkast én eller to til kjente personer har en tendens til å klikke bra, uten at det er noe vi spekulerer i. Vi anmelder langt flere virkelig gode bøker enn virkelig dårlige, sier Kleve.
Det er også opplevelsen i VG:
– På topp fem av våre mest leste bokanmeldelser i fjor, ligger det både en krimbok, en influenserbok, en barnebok og en roman. En dokumentarbok og en diktbok er inne på topp ti, sier Camilla Norli.
NESTE UKE: – De må bare mase som faen
Les også tidligere artikler i serien:
– Dramatisk hvis kritikken forsvinner
Sakprosa-boom – men ikke for litteraturkritikken?
