Ikke bare-bare

Jonathan går på ungdomsskolen. Han er forelsket i Alina, som er så fin at hun har vært med i en veskereklame. Alina mer enn antyder at hun gjengjelder følelsene. Likevel lar Jonathan seg presse av bestevennen Axel til å bli sammen med Liva. Hun er bestevenninnen til Savannah, som blir sammen med Axel.

Jonathan og storebroren Trym bor sammen med moren. Faren er død. Trym virker litt «psyko». Jonathan holder seg unna som best han kan.

Tafattheten og konfliktskyheten fører Jonathan inn i stadig mer fastlåste og umulige situasjoner, slik han ser det – både med Alina, Liva og Trym. Han klarer ikke å være ærlig med dem, og heller ikke med seg selv. Han sover mye.

Når han til slutt tvinges til å ta tak i tingene, skjer alt på en gang.

Sverre Henmo:
Det er bare kjærlighet

Barn og ungdom
Gyldendal
125 sider

Det er bare kjærlighet er en finstemt og fåmælt roman. Språket er strippet, skriften stor, kapitlene korte. Dette er en lettlest ungdomsbok, men den er hverken enkel eller forenklende. Formen følger innholdet uanstrengt. Hver eneste setning har noe ved seg, metaforene er slående, som den ugne følelsen Jonathan får når han bare lar ting skje:

«Leppene hennes er harde, og håret hennes er lange tråder rundt meg. Hun presser munnen sin mot min. Vrir langsomt hodet fra side til side som om hun smører leppene sine med noe hun har på sine. Holder fremdeles i hånda mi. Den andre hånda mi ligger som en død torsk ved siden av meg i sofaen. Det er som en del av meg observerer det hele utenfra. Ser hvordan jeg ligger halvveis nedgravd i sofaen, med en jente som gnir seg inntil meg. Jeg har drømt om det en million ganger, men ingenting er som jeg trodde.»

For det er vel ikke sikkert at alle tenåringsgutter er hormondrevne generalister – hva som helst, og hvem som helst, samme for dem, bare det blir noe på dem?

Bokens ytre handling er holdt på et minimum. Grunnstemningen er tung, selv om boken har komiske øyeblikk. Henmo formidler en sterk og fin forståelse av ungdom, av at det å mangle engasjement, iver, språk, å ville sove, ikke er det samme som å gi faen.

Henmo utelater snarere enn å bombardere: Her er florerer ikke de filosofiske betraktningene. Jonathan mangler fortsatt et språk for det han føler. Han får det ikke ut. Vi vet heller ikke hvordan Jonathan ser ut – han beskriver ikke seg selv. Folk gjør jo ikke det. Det han derimot gjør, er å beskrive andre. Og det gjør jo folk, dagen lang. Et par sjangerobligatoriske klisjeer – lærerkarikaturene – gjør at Det er bare kjærlighet havner på nivået under ren perfeksjon.

HILDE MATRE LARSEN

Hovedfoto: Ingrid-Pop