Alt er slett ikke som det skal være i Sveriges rikeste strøk. Men det meste stemmer i Malin Persson Giolitos roman.
Sandy Hook, Columbine og Virginia Tech. Skoleskytinger har dessverre blitt en del av vår nyere historie. De mange USA-massakrene, som de tre nevnte, ligger nok langt fremme i bevisstheten. Også tyskerne har hatt sine, i Erfurt og Emsdetten, og som noen sikkert husker hadde finnene to skoleskytinger tett på hverandre for noen år siden – i Jokela og Kauhajoki.
I sin nye roman Størst av alt, bringer Malin Persson Giolito skoleskytingen enda nærmere oss – til Stockholm, og lar det hele utspille seg med en odde rollebesetning i et spesielt miljø.
Døden i klasserommet
Leseren blir sugd inn i historien fra første setning. Romanen starter i gymnas-klasserommet rett etter at tragedien er et faktum:
«Ved venstre pultrekke ligger Dennis, som vanlig kledd i reklame-T-skjorte, kjøpesenterjeans og uknyttede joggesko. Dennis er fra Uganda. Han sier at han er sytten, men ser ut som en feit tjuefemåring. Han går på verkstedlinjen og bor i Sollentuna, på en institusjon for sånne som ham. Ikke langt fra ham har Samir havnet, liggende på siden. Samir og jeg går i samme klasse fordi han lyktes med å komme inn på skolens spesiallinje for internasjonal økonomi og samfunnskunnskap.
Malin Persson Giolito:
Størst av alt
Oversatt av Monica Carlsen
Cappelen Damm
Christer, klasseforstander og selverklært verdensredder, befinner seg oppe ved kateteret. Koppen hans ligger veltet på bordet, og det drypper kaffe på buksebeinet. Amanda sitter bare to meter fra ham, lent mot radiatoren under vinduet. For noen minutter siden var hun lutter kasjmir, hvitt gull og sandaler. Diamantøredobbene hun fikk da vi konfirmerte oss glitrer fortsatt i forsommersolen. Nå ser det ut som hun er skitten. Jeg sitter på gulvet midt i klasserommet. På fanget mitt ligger Sebastian, sønnen til Sveriges rikeste mann, Claes Fagerman.
Menneskene her inne passer ikke sammen. Sånne som oss pleier ikke å treffes. Kanskje på en T-baneperrong under en taxistreik eller i en restaurantvogn på et tog, men ikke i et klasserom.
Det stinker råtne egg. Luften er grå og dim av kruttrøyk. Alle er blitt skutt bortsett fra meg. Jeg har ikke så mye som et blåmerke.»
Blant Sveriges rikeste
Malin Persson Giolito har valgt Djursholm som åsted for sin skolemassakre. Det er neppe tilfeldig: Dels fordi denne Stockholm-forstaden har flere av landets dyreste adresser – og mange av de 9000 innbyggerne tilhører landets aller rikeste. Dels fordi Malin Persson Giolito er oppvokst der og kjenner miljøet.
Jeg vil anta at den eksklusive oppvekstadressen ikke minst skyldes royalty-kronene forfatterpappa og kriminolog Leif GW Persson gjennom noen tiår har dratt inn fra over syv millioner solgte bøker på hjemmebane.
Malin Persson Giolito er langt mer en sin fars datter. Hun er blitt 47 år gammel, er en dyktig jurist, har gitt ut flere bøker og har et forfatterskap som står godt på egne bein, så det er kanskje unfair å trekke hennes far inn i dette. Vi lar det stå til. Leif GW Persson har uendelig mange fans både i Sverige og i Norge – som tilsynelatende svært sedat, men likefullt slagferdig medprogramleder i «Veckans brott» på SVT og gjennom et dusin romaner, hvor hans romanfigurer har boltret seg med temmelig ufiltrerte, beske replikker.
Skarpt og nådeløst
Nettopp på dette punktet har Malin tatt med seg det beste fra sin far, videreforedlet det og funnet sin egen form – en form som virkelig sitter. I Størst av alt materialisert gjennom betraktningene bokens jeg-person gjør om sine omgivelser: Det er skarpe, nådeløse og tidvis svært vittige observasjoner – glitrende formidlet av forfatteren.
I utgangspunktet er det en hårfin balansegang her, med tanke på tematikken som behandles: Skoleskyting, betente problemstillinger knyttet til innvandring og narkotikamisbruk og møtet mellom de nederst på rangstigen og den ekstreme rikdommen på Djursholm. Og mye står på spill for bokens jeg-person, Maja, på tiltalebenken. Malin Persson Giolito håndterer dette utmerket. Hun kjører på med en usminket, «no nonsens» og direkte form, når alt utspiller seg filtrert gjennom Majas øyne og tankeverden. Det blir aldri plumpt, heller treffsikkert og elegant. Og godt balansert, for det bikker aldri over i rendyrket kynisme. Blant de dempende faktorene her er Majas savn etter sin lillesøster, som hun verken kan eller vil møte under varetektsoppholdet.
Fjorårets beste krimroman
Innledningen gir et riss av både tragedien og mesteparten av persongalleriet, hvor det meste spinnes rundt forholdet mellom Maja og Sebastian og hvordan dette utvikler seg. Det kryssklippes mellom nåtid i rettssalen og månedene som leder frem til skoleskytingen på Djursholms allmenne gymnas.
Noen vil kanskje savne dypere persontegninger i romanen. Malin Persson Giolito holder hele veien en distanse til sitt rollegalleri, noe som sikkert er bevisst. Det er et velfungerende grep, både med tanke på å sannsynliggjøre Majas ferd med Sebastian og å male ut bildet av en gruppe mennesker som ofte er i samme rom, men likevel befinner seg langt fra hverandre.
Det svenske og det norske språk ligger som kjent både velsignet og forbannet nær hverandre. Oversetterjobben er i utgangspunktet takknemlig, men samtidig er det lett å gå i fella og «direkteoverføre» et ord eller tre for mye, bruke et nest beste-alternativ, eller i verste fall feiltolke. En stor blomsterbukett til oversetter Monica Carlsen som har gått klar av de fleste snubletråder og gjort en utmerket jobb.
Størst av alt ble kåret til Årets beste krimroman av Svenska Deckarakademin i 2016. Svært fortjent.
VEBJØRN ROGNE
(Foto: Viktor Fremling / Cappelen Damm)
