LUKE 4: Hilde Østby liker egentlig ikke jul, i hvert fall ikke hvis hun må feire den i Norge og ikke England, som planlagt. Heldigvis kan man alltids lese litt Charles Dickens.
Hilde Østby har gitt ut en rekke bøker, inkludert Å dykke etter sjøhester (Cappelen Damm), som hun skrev sammen med søsteren Ylva Østby og som ble oversatt til 20 språk, samt romanen Leksikon om lengsel (Tiden). I fjor ga hun ut sakprosa-tittelen Kreativitet. Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden (Cappelen Damm), og i år er hun aktuell med Mageboka på Kagge forlag.
– Hvor tilbringer du jula i år, Hilde?
Antagelig i England, hos min britiske svigerfamilie som bor i en koselig, liten landsby utenfor Brighton i Sør-England. Der er det gammeldagse pub-er som heter ting som The Plow og The White Fox og vi stapper i oss paier og gløgg. Men den jula der henger i en tynn tråd, på grunn av omikron. I fjor endte det jo med at vi feiret jula i Norge, hjemme på Galgeberg i Oslo.
– Det blir ikke jul uten …. hva?
Peis. Det blir ikke jul uten peis. Og i år har brannvesenet pålagt borettslaget vårt å ikke fyre i peisene fordi pipene ikke er forskriftsmessig sikret. Så da blir det ikke jul. Det passer meg bra, siden jeg ikke liker jul så godt. Jeg lager akkurat nå en slags julegrukalender for Morgenbladet, for jeg er nemlig én av de 400.000 nordmennene som gruer seg til jul. Målet er å like jula litt bedre når jeg nærmer meg slutten av kalenderen. Jeg håper liksom at jeg kan skrive frem noe juleglede, fra min bittert kalde leilighet uten peis.
– Skrivefri i jula – eller jobber du med et manus?
Jeg har lovet mannen min og barnet mitt å ikke jobbe i jula. Dessuten trenger jeg en pause. Det har vært et ekstremt intenst år, hvor jeg har skrevet på flere bøker, stått mye på scenen og i tillegg anmeldt for Aftenposten, akkurat nå føler jeg meg fullstendig kokt i hodet. I boka Kreativitet skriver jeg om betydningen av tomrom og pauser, av å ikke være effektiv, men tåle kjedsomhet og å gå seg vill. Det er viktig for et kreativt hode! Vennene mine erter meg for at jeg overhode ikke følger mine egne råd. Så nå skal jeg for en gangs skyld følge mitt eget råd, og tåle litt tomrom.
– Hvilken bok har vært årets store leseopplevelse for deg?
Du kan ikke spørre meg hvilken. Du må spørre HVILKE! Ekko av Lena Lindgren, selvfølgelig, og Morslinjer av Madeleine Schulz, om vold gjennom generasjoner. Og endelig fikk jeg lest Vi puster fortsatt av Yohan Shanmugaratnam, et lite mesterverk om rasisme. Og Hilde K. Kvalvaags Djuphavsslettene var dypt opprørende, jeg klarte ikke å legge boka fra meg før jeg kom til enden, den beskriver en uutholdelig sorg. Jeg skriver en bok om ensomhet nå, og i forbindelse med den har jeg lest utrolig mye forskning: den aller viktigste boka om ensomhet heter Loneliness, av forskeren John Cacioppo (skrevet i samarbeid med William Patrick). Også er det Anne Bitsch-boka Brorskapet, og nå leste jeg nettopp romanen Fiskehuset av Stein Torleif Bjella, og den var så nydelig og skakk og fin og morsom og rørende! Og jeg leser jo mine venner: Kjersti Bjørkmo, Anna Fiske og Maja Lunde, alltid, hvert år. Og i sommer leste jeg Matilda Gustavssons Klubben, om Metoo-skandalen i Svenska Akademien. Den er skrevet nærmest som en detektivhistorie, suveren bok – alle burde lese den, og det passer jo fint nå, når Nobelprisen i litteratur deles ut. Jeg fikk litt mindre lyst på den prisen etter å ha lest den boka. Hvis de gir den til meg, skal jeg si nei. Eller i hvert fall si «jeg skal tenke på det» og la dem vente tre dager før jeg sier ja.
– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?
Det blir vel noe fra den lista der, tror jeg. Eller boka Blod og bein, som jeg var redaktør for. Den er helt utrolig, en antologi om norsk medisinhistorie illustrert med helt utrolige historiske plansjer og fotografier fra norsk medisinhistorie. I denne pandemien må vi huske hvor heldige vi er, som har et moderne helsevesen. For bare hundre år siden var det veldig mye av det vi tar for gitt nå, som ikke fantes.
– Hvilken bok, som har betydd ekstra mye for deg gjennom livet, vil du gjerne anbefale andre å lese?
Igjen, HVILKEN? Det er så utrolig mange bøker som har betydd mye for meg, som har formet meg og det jeg skriver, det er så mange forfattere som kjennes som om de er mine sjelevenner: Virginia Woolf, Emily og Charlotte Brontë, Siri Hustvedt, Jorge Louis Borges, Gabriel García Márques, Marcel Proust, Fjodor Dostojevskij, Svetlana Aleksijevitsj, Mary Shelley, Oliver Sacks, Shakespeare, Ibsen, herregud! Folk må lese mer, ikke mindre! Vi trenger mange perspektiver og stemmer, ikke bare én!
– Hva er den beste julegaven du noensinne har fått?
Jeg syns gaver er vanskelig. Det er alltid så symbolsk med en julegave, og om den er litt feil, blir jeg flau for at jeg ikke blir glad, også får jeg dårlig samvittighet for at den i det hele tatt er kjøpt når den er så feil, jeg tør ikke bytte den i tilfelle den som har gitt meg den spør etter den seinere, ja, og sånn holder det på. Jeg skulle ønske at vi slutta med julegaver nå snart, herregud, midt i en klimakrise trenger vi vel ikke kjøpe flere tullete ting som stues vekk i boden til de gis videre til loppemarkedet, vel? Kan vi ikke gi hverandre flere klemmer? Ja, jeg høres hippie ut, men jeg har forskningen med meg i at klemmer er noe av det viktigste for oss. Nærhet og fellesskap slår alt av ting og tull.
– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2022?
Bokloven? Eller kanskje en eller annen 20-årig influenser fra TikTok som har snytt på skatten og brutt reklameloven og ligget med feil person og som havner på forsiden av VG hver dag i tre uker i strekk i forbindelse med en hjelpeløst dårlig skrevet bok om at skjønnheten kommer innenfra, særlig når man har sminket seg i to timer først, og som vinner Maskorama og alle blir veldig overrasket.
– Hvis du bare kunne velge én: Prøysen, Sissel, Donald, Sølvguttene eller Askepott?
Ingen av dem. DICKENS, for svarte! A Christmas Carol!
