Hyttebiblioteket

Jeg leser mye hele året. Hele tiden. Men på hytten leser jeg om mulig enda mer enn ellers. Og sånn har det alltid vært. Det blir mer tid til lesing når dagene er lange og hengekøye og svaberg ligger der og roper på en. Joda, det er et tv-apparat i sommerparadiset også, men det gjelds liksom ikke. Hvis ikke et visst fotballag spiller kamp da … Men vanlig tv-seing blir det veldig lite av. Desto mer lesing.

Da jeg var liten var det ingen som hadde tv på hytten. Men alle hadde bokhyller. Og et hyttebesøk kunne være den reneste skattejakten for en lesende pjokk. Iblant dukket det opp en Tarzan-bok jeg ikke hadde lest, eller til og med en indianerbok av Ellis eller Cooper, men oftest var det slik med bøkene som med klær og møbler: Godt nok på hytten liksom. Greit nok det, både med klær og møbler, men nå var det altså disse bøkene. Det er nemlig et eller annet med hytte og bøker.

Amerikansk krim

Min far leste også mye, både på hytten og hjemme. Og han hadde litt merkelige lesevaner. Han leste de samme bøkene om og om igjen. Han fikk med seg noen nødvendige biografier og en og annen roman som var i tiden, men mest gikk det i britisk og amerikansk krim – på originalspråket. Og utelukkende i pocket. Rex Stout, Pete Cheeney og hva de het. Han lå på sofaen og foldet den leste delen av boken bak den uleste, så han kunne holde verket i den ene hånden og røyke med den andre. Bøkene så ganske slitne ut etter bare første gangs lesing. Men han leste dem altså igjen og igjen. Og det var litt rart egentlig. Han var jo kunster selv. Han var fullstendig oppdatert på alt som rørte seg på den hjemlige musikkscenen, i hvert fall hva viser og såkalt seriøs musikk angikk. Men på litteraturfronten gikk det i amerikansk krim. Og de samme bøkene ble med på hytten også. Sommer etter sommer.

Dickens og Flaubert

Kanskje var det bare en tankeflukt for min far? Så han kunne frigjøre den kreative delen av hjernen til andre ting uten å bli «forstyrret».

Med min mor var det helt annerledes. Etter henne har jeg Hamsuns samlede, Undsets samlede, deler av Den gule serie, Dickens, Flaubert og søstrene Brontë. Blant annet. Og hun sørget for at vi ungene ble lest for. Og tidlig fikk interessen. Det lå flere harde, rektangulære pakker under juletreet hos oss enn hos de fleste andre jeg kjente.

På hytten vi leide da jeg var liten, var det ikke så mye Dickens og Flaubert. Ikke hvis vi ikke hadde dem med selv, men hytten lå langt til fjells, og å drive å frakte medbrakte bøker i hauger var ikke noe tema. Det fikk holde med fars pocketbøker. Og så var det jo en bokhylle der fra før. I den var det mest villmarksliv i ymse utgaver. Turistforeningens årbok fra de siste femten årene for eksempel. Og diverse bøker om flora og dyreliv i fjellet. Et par årganger med Det Beste måtte nok påregnes, og så var det noen skikkelig fillete memoarbøker av folk som hadde fløyet jorden rundt eller hadde vært på oppdagelsesferd i Afrika.

Maigret og Kong Salomo

Men det var en hytte til jeg ofte frekventerte, nemlig den til min voksne søster, og der var det mye gull. Der oppdaget jeg for eksempel inspektør Maigret. Hun hadde arvet en halv bokhylle med bøker om den piperøykende parisiske politimannen, og selv før jeg ble tenåring slukte jeg disse. Minnene om late somre med en fransk politimann kommer til å følge meg så lenge jeg lever, og jeg tror og håper at mine barns leseminner fra vårt sommerparadis vil være en del av dem også inn i en lang fremtid.

Da vi kjøpte dette paradiset midt på nittitallet, var det «med tilbehør» så å si. Vi rykket inn i huset som det sto, og ryddet, kastet, vasket og malte om etter de gamle eierne.

Men vi kastet ikke alt. Ikke bokhyllen. For der åpenbarte det seg skatter fra en svunnen tid. Her var GGG og GGP om hverandre (Gyldendals Gode Guttebøker og tilsvarende Pikebøker – for de uinnvidde). Og en del klassikere fra verdenslitteraturen for barn og voksne.

De første somrene lå vi i gresset eller på svaberget og leste gjennom nesten glemte klassikere sammen. Jeg leste høyt, og barna lå med store øyne på plenen og hørte om Allan Quatermains jakt på Kong Salomos miner og Phileas Fogg og Passepartouts forsøk på å reise jorden rundt på åtti dager.

Sesam Stasjon og Helene og gutta var satt fullstendig satt til side. Her var det britiske eventyrere fra 1800-tallet som gjaldt. Jeg husker de første somrene i det nye paradiset som en lang lykkeopplevelse med disse noe gammelmodige bøkene i sentrum. Det vet jeg jentene mine gjør også.

Minner

Hyttebiblioteket er modernisert litt nå. Nye bøker har rykket inn, men enkelte av de gamle klassikerne står der fremdeles. Jeg leste en Maigret-bok om igjen forleden, og jada … minnene fra en sommer for lenge strømmet på mens jeg bladde om og snuste inn «bok som har stått lenge i hyllen»-duft. Og det gikk fint. Maigret var ok han, selv om både tv-bilder og bøker går litt kjappere i dag enn for bare ganske få år siden.

Som boksluker er jeg med årene blitt eier av et lesebrett også. Det står i reklamen at du kan ta med et helt bibliotek på ferie med det brettet. Og det kan du jo, men det er ikke det samme. Du blar ikke i den fillete utgaven av Kong Salomos miner på lesebrettet. Du snuser ikke inn duften av skåret pocket heller. Og du lager ikke eselører når du legger fra deg boken på svaberget for å ta en avkjølende dukkert.

I hyttebiblioteket har papirbøkene det godt. De står der så vakre i hyllene sine og forteller om en tid som var. De blir tatt ut og kost med og lest litt i blant også. Og ikke minst bevarer de minnene våre. Om mor og far og somre som engang var.