ANMELDT: Sjeldnere å se i hyllene og under juletreet. Men ikke noe dårligere av den grunn.
Ja, for den utgis ennå, vet du, i sitt 86. år, om enn i et førsteopplag – 6000 – som ligger et stykke unna toppnoteringene i klassikerens lange gullalder. Den publiseres av forlaget Vigmostad & Bjørke nå, etter at dette spiste Schibsted Forlag i 2015. Fremdeles med en håndfull Aftenposten-folk i redaksjonen, dog, og en leksikon-veteran, Knut Are Tvedt (Store norske, Oslo Byleksikon) i sjefsstolen.
Alle vet sånn cirka når gullalderen tok slutt, og hvorfor den trolig ikke kommer tilbake. Ett ord på ni bokstaver: Internett. Men at kunnskapen i Hvem Hva Hvor nå er lett tilgjengelig også annetsteds, betyr vel ikke at lille, tunge Hvem Hva Hvor oppleves som mindre nyttig?
Sannelig ikke. La oss se litt på årets utgave.
Urovekkende tone
Knut Are Tvedt (red.):
Hvem Hva Hvor 2022
Vigmostad & Bjørke
464 sider
HHH 2022 slår umiddelbart an en både melankolsk og urovekkende tone. Den slår fast at 2021 (for å være nøyaktig: oktober 2020 til september 2021) var et uår av historiske dimensjoner.
Det første fotografiet er fra Den norske opera og ballett. Det er tatt under forestillingen «One Of A Kind», og viser et lokale der det er nesten like mange mennesker på scenen (9) som i salen (16). «Kulturlivet var blant de hardest rammede under pandemien i 2021», står det i bildeteksten. Det visste vi. Men det er greit å bli minnet på det, også i fremtiden.
Ting blir ikke lystigere i forordet på side 6, som er signert seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, Terje Emberland. Han kaller 2021 «konspirasjonsteorienes år», og har dessverre rett i det.
På side 11 heter det: «Høsten 2021 så det endelig ut til at de fleste pandemitiltakene var over». Jeg leste den siden om kvelden tirsdag 7. desember, på den samme dagen da det ufyselige ordet «tiltak» for alvor gjorde sitt n’te comeback i den offentlige talen. Det var like før jeg brast i gråt.
Dummere og mer glemsk?
Så til dei faste postane.
Den innledende «Årsrevyen» gir to nyheter fra hver av den aktuelle månedens dager – én norsk og én internasjonal. Dessuten en liten håndfull bilder med dertil hørende tekster, en litt større temaartikkel for hver måned (november: det amerikanske presidentvalget, mars: ny smittetopp), samt noen løpende telegram-notiser, litt lengre enn de daglige bulletinene. Sistnevnte har en overvekt av hjemlige nyheter.
Undertegnede opplevde det som forstemmende at det var så mye her jeg ikke visste, eller allerede hadde glemt. Jeg er riktignok blitt både dummere og mer glemsk med årene. Men igjen er det grunn til å peke på ordet med ni bokstaver, og undre om ikke avisenes nett-forsider medfører at vi får med oss mer om mindre.
Språket er forbilledlig konsist og klart. Årsrevyen avsluttes, etter knappe 200 sider, med en oversikt over været som var, heri opptatt nye rekorder (det blir varmere og fuktigere), årets hvem (hovedsakelig politikere og idrettsfolk) og årets døde. Det gikk en støkk i meg da jeg leste at Juliette Gréco gikk bort i september. Det sto ikke noe om det på dagbladet.no.
Høyeste fjell i Agder?
Bolken som heter «Norge» er alltid litt ekstra interessant når det har vært stortingsvalg. Vi lærer alt om resultatene i samtlige valgdistrikter, og får med oss navnene til representantene. Valgstoffet avløses av en fylkes- og kommune-oversikt jeg brukte ganske mye tid på (har ikke fått reformen under huden ennå), en liste over hvem som har mottatt St. Olavs orden i perioden, befolkningsstatistikk, en svært oversiktlig mini-versjon av statsbudsjettet for 2021, en statskalender og én side med fakta om fedrelandet. Høyeste fjell i Agder? Det er Sæbyggjenuten, det. 1507 meter over havet.
Trist lesning
Bolken «Kultur» begynner på side 229, og er trist lesning. Ikke på grunn av tekstene som sådan, men fordi de dekker en periode da kulturlivet var så vingeklippet at det knapt kunne kalles et liv. Det er en trøst at kapittelet om arkitektur gikk i trykken før den nye Munch-flyplassen åpnet sine dører for rulletrapp-reisende. Ellers hadde kulturdelen vært enda mer deprimerende.
«Dans- og ballettsesongen 2020/21 ble helt annerledes enn noen kunne ha drømt om». «Ingen år er helt like, men teateråret 2020/21 har vært dramatisk forskjellig fra alle andre». «Konsertinstitusjonene fikk i sesongen 2020/21 på det meste ha 200 besøkende i salen». Slik går refrenget her. Vi tilegner oss i alle fall oversikt over all verdens prisvinnere. Og i litteraturen, TV og radio var ting sånn noenlunde normalt.
Inn for landing
«Vitenskap»-delen innledes naturlig nok av stoff om vaksinene. Vi får i tillegg en pen rekke småartikler om gjennombrudd i annen forskning, på kloden og i verdensrommet, og får vite hvem som hadde gjort seg fortjent til Nobelprisene. Ytterst lesbart.
Hvem Hva Hvor 2022 går inn for landing med noen korte illustrerte sider om «trender, moter, dagligliv». Alt fra pasta-oppskrifter til padlebrett, og en praktisk liste over nyord i tiden. De drøyt 60 sidene om sport og idrett bladde jeg raskt gjennom, da man jo ikke kan være opptatt av alt her i verden. Men de så ekstremt utførlige ut.
Til sist: «Fakta». Om verdens land og stater, heri opptatt den viktigste informasjonen om disse. Flaggene er avbildet. Seks sider om Hvem Hva Hvor fra henholdsvis 75 (Nürnberg-prosessen), 50 (verdens beste skøyteløpere) og 25 («Sofies verden» på CD-ROM!) år siden. Register, redaksjon, slutt.
Like fascinerende
Man kan tenke hva man vil om fremtiden til leksikon, oppslagsverk og årsrevyer à la dette, og en skal sikkert være bra optimistisk for å tro at den er veldig lys. Det forhindrer imidlertid ikke at denne lille, pene boken er nøyaktig like fascinerende som tidligere utgaver. Hvem Hva Hvor er stappet med en amazing mengde fakta og kunnskap, er lett å orientere seg i og behagelig å holde, og forblir en klassiker for både kontoret, sofaen og toalettet på hytta.
Én ting kan alle være enige om. 2021 var et drittår, og fortjener å bli husket som det.
MORTEN STÅLE NILSEN
