BARNEBOKPROFIL: Ole Kristian Løyning mener alle barnebøker bør inneholde et snev av vittigheter. Det gjør selvsagt også hans våraktuelle «Min venn, Piraten».
Ole Kristian Løyning jobber til daglig som lærer på Vennesla skole, og har tidligere utgitt to barnebøker. Denne våren utgir han sin første bok på Vigmostad & Bjørke, en bok med pirater i sentrum.
Forfatter: Ole Kristian Løyning
Aktuell med: Min venn, Piraten (Vigmostad & Bjørke)
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken:
– Når jeg skriver liker jeg godt å sette temmelig forskjellige folk sammen i håpløse situasjoner der de er nødt til å forholde seg til hverandre – om de vil eller ikke. Jeg liker også å skrive om personer som av en eller annen grunn har kjørt seg fast i livet og som strever med å få hverdagen til å gå rundt. Min venn, Piraten er en bok der håp, mot og viljestyrke er bærende elementer – alt pakket inn i en ramme av lun humor som underbygger den sannhet at livet er et høyst usikkert prosjekt.
– Tre barnebok-favoritter:
– Vesle-Virgil av Ole Lund Kirkegaard, Fisken, første boka om Kurt, av Erlend Loe og Estragons historier – Rottefangeren fra Sorø av Gaute Heivoll.
– Sjekk ut:
– Minst én av de overnevnte titler, dersom du ikke allerede har lest dem.
– Hvordan jobber du?
– Det begynner ofte med en «Tenk hvis-tanke» eller kanskje heller «Hva om-tanke». Så kommer ideene, alt etter hvor særegen og interessant tanken er. Alt kommer bølgevis, enkelte ganger blir jeg sittende ved PC-en uendelig antall timer når først jeg er kommet i gang. Humor er viktig, og selv om det kan være litt risikabelt noen ganger, prøver jeg å ikke la karakterenes utfordringer drukne i sentimentalitet – snarere tvert om. Minst en av dem du skriver om bør være løsningsfokusert og ikke ta sorgene på forskudd.
– Din egen favorittillustrasjon?
– Ronny Haugeland har på en mesterlig måte illustrert Min venn, Piraten og har i tillegg laget omslaget. Så han står høyt i kurs hos meg. Liker spesielt godt scenen hvor Piraten rygger båthengeren ned i havet. Ellers så er Glambek i Estragons historier, fantastisk illustrert av John Kenn Mortensen, min nåværende favorittillustrasjon.
– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Følelsesmessig er H C Andersens «Grantreet» desidert den enkelthistorien som gjorde størst inntrykk på meg som barn. Men det er vel et eventyr, er det ikke? Når det gjelder barnebok er det de velskrevne bøkene til Ole Lund Kirkegaard som har brent seg fast i minnet mitt. Det ukompliserte, befriende ved å gå barbent i det kjølige gresset om sommeren, gå på epleslang, plage grinete naboer høyst ufrivillig. Måten han skrev på er rett og slett magisk, og som lærer ser jeg at historiene hans ser ut til å leve evig – elevene sitter med ørene på stilker når jeg leser høyt om Sirkus Benito som kommer til byen, eller Ivan Olsen som er en vattnisse, og ifølge faren ikke får til noe som helst.
– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
– Uten tvil Kurt. Tenk å sitte på noen paller nede på kaia og komme i prat med den herlige fyren!
– Og hvem ville du helst selv ha vært?
– Usikker, kanskje en av Astrid Lindgrens manneskikkelser. Muligens faren til Pippi, med et helt liv levd ute på de syv hav. Eller faren til Ronja – ubestridt røverhøvding!
– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– Det viktigste må være personene. Og miljøet de lever i. Det må (som i all annen god litteratur) være ekte. Det fins ikke perfekte prinser og prinsesser som bare gjør gode gjerninger og tar de rette valgene. Ikke i virkeligheten. Karakterene må være levende. Ellers så er humor helt avgjørende – selv i skikkelig grøssende fortellinger bør det inn i alle fall et snev av vittigheter. Det løfter historien og legger seg som en fin motvekt til alt det vonde som fins.
– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
– Svaret gir seg vel selv; uten tvil på de syv hav – med eller uten Pippi!
