Høk over høk over høk

Foto: Akam1k3

Solid avslutning på trilogien om Fredrik Beier.

Det er føringer tilbake til knalldebuten Wienerbrorskapet i Ingar Johnsruds avsluttende bok i trilogien om Fredrik Beier og hans verden. I Korset er det «Organisasjonen» det handler om når Fredrik Beier og Kafa Iqbal får nye konspirasjoner å bryne seg på. Og de må høyt på strå for å finne folkene som står bak. Det viser seg også at flere av dem som iscenesatte «Solro-massakren» i bok én, fremdeles har en agenda.

Well. Det begynner med at Fredrik blir kontaktet av en journalist, som har en sensasjon på gang, noe om en konspirasjon der Fredriks avdøde far skal ha hatt en rolle. Men Fredrik blir ikke nysgjerrig før journalisten blir savnet, og da er det nesten for sent.


Ingar Johnsrud:
Korset

Krim/spenning
Aschehoug
526 sider

Så blir en tilsynelatende ufyselig fyr og hans elskerinne drept på spektakulært vis i en bilvaskehall. Samtidig forsvinner et stort parti heroin, og gamle «døde» kjente begynner å dukke opp.

Det handler om biologiske våpen på avveie – igjen. Og det handler om storpolitikk og om et gigantisk flykjøp fra USA. Og om hemmelige avtaler med IS. Og naturligvis om utro politifolk – og politikere. Pluss masse heroin da. 1,8 kilo for å være nøyaktig.

Og snart viser det seg at både Fredrik og Kafa er involvert på flere plan enn bare som etterforskere. Det blir et heseblesende kappløp over drøye fem hundre sider før de (kanskje) finner ut hva som skal skje og hvem som står bak. Puh.

Som man skjønner er det konspirasjoner på høyt nivå også i Korset. De mest kompromissløse skurkene beveger seg i de øverste sirkler, og snart skjønner Fredrik at han selv er tiltenkt en rolle i det som skal skje.

Og så forsvinner Kafa …

Ingar Johnsrud skriver godt. Han drar leseren med seg gjennom til dels usannsynlige scenarier med sin listige penn. Det er fine bilder, velkonstruerte setninger og spenning på flere nivåer når Johnsrud, etter mange år som journalist, nå bruker skrivebordet til andre ting. Det er noe Nesbø-sk over plotene hans, og sannelig over skrivingen også. Det er driv og pageturning hele veien.

Når det er sagt er du nødt til å akseptere den helt usannsynlige settingen i plotet for å bli med selv. Her er brutale monstre, her er samfunnstopper som går House of Cards-gjengen en høy gang, og her er hovedpersoner som har et liv på si.

Ja, begge hovedpersonene, både Fredrik og Kafa, har kaniner både her og der, viser det seg. Og Fredriks far er involvert. Fredriks døde sønn Frikk er alltid i kulissene, og skylden han føler for sønnens død preger hele livet til den litt skakkjørte politimannen. Så viser det seg at også Kafa har en fortid. Og et parallelt liv også i nåtid.

Men også bipersonene har litt å stri med her. The bad guys er ikke nødvendigvis bare bad guys, selv om flere av dem til gjengjeld er bortenfor fatteevne bad. Men det er jo alltid en grunn til at de er blitt slik.

Det er fine typer her også. Den forsvunne journalistens samboer er en viktig aktør, som er svært godt skildret. Politimannen Franke og hans kreftsyke kone likeså. Junkien Tommi fremstår som særdeles troverdig og svært godt tegnet. Statistene med litt større roller, som de noe spesielle familiene som har slått seg ned i Maridalen (rett ved Solro), er også fine folk.

Så ender det hele i et fullstendig forrykt crescendo, der det er på nippet til at det går helt galt – for alle. Med en ørliten cliffhanger til slutt.

Og ja, det ligger noen lik igjen, men de viktigste står oppreist, og uansett hvilke planer forfatteren har fremover, så må han for min del gjerne komme tilbake til Fredrik og Kafa ved en senere anledning.

 

ATLE NIELSEN

 

-- annonse --