… i hvert fall hvis vi skal tro Kritikerlagets jury. Camilla Collett, Sigurd Hoel og Jan Erik Vold er tre av de utvalgte på en forfatter-stinn Topp 10. – Naturlig med mange forfattere på en slik liste, mener Fredrik Wandrup (bildet).
Det er viktig å løfte frem den gode litteraturkritikken, og vise hvor tøyelig og åpen og rik på muligheter den er. Det var blant motivene Kritikerlaget i sin tid hadde for å be en «kvalifisert og nysgjerrig» jury om å velge ut de ti mest interessante litteraturkritikerne de siste 200 årene. I dag kom fasit i Holbøsalen på Lillehammer.
– Det har vært en vanvittig stor oppgave og mye å forholde seg til, medgir Espen Stueland, som har vært ett av fire jurymedlemmer. Selv har han vært på jakt etter anmeldere som «diskuterer med noe som er større enn seg selv som leser, og som har en stemme som skiller seg ut.»
Med seg i juryen har Stueland hatt Margunn Vikingstad, Cecilie Naper og Fredrik Wandrup.
Litteraturkritikk under angrep
– Jeg har vært opptatt av kritikerens rolle som formidler og leser, ikke bare som analytiker, forteller Wandrup, i sofaen på Breiset, forfatterhotellet på Lillehammer. Han er bekymret over at både litteraturkritikken og kulturjournalistikken synes å være under angrep. – Se bare her på Lillehammer nå. Det er stadig færre av mine kollegaer å se her enn tidligere. Og ser vi på ser vi at også forleggerne stadig oftere bruker bloggere «som er glad i bøker» uten at det ligger noe særlig velfundert arbeid bak.
– Det er mange forfattere på Topp 10-listen deres?
– Ja, det handler om at vi har hatt mange kritikere som også har vært forfattere i Norge. Og så kan jo forfattere skrive. Jeg har stor sans for tradisjonen med den velskrevne kritikken, den som er verdt å lese som et stykke i seg selv, sier Wandrup.
Smittende entusiasme
– Er disse forfatterne også lettere å få øye på når man skuer bakover?
– De synes nok bedre landskapet og er lettere sporbare. Mange langt tilbake i tid, som den gang var dagsaktuelle kritikere, er det vanskeligere å få øye på. Vi kan jo ha oversett noen kritiker-giganter, men særlig sannsynlig er det kanskje ikke, sier Wandrup. – Vi har unngått de som er veldig aktive i dag, for å ha distanse og unngå uønsket rivalisering . Og det er også mange kjente forfatterstemmer som ikke er med. Amalie Skram har også skrevet flotte ting om litteraturen.
– Noen du selv holder ekstra høyt blant de ti dere endte opp med?
– Jeg har stor sans for den smittende entusiasmen til Vold og Borgen. Eller innsikten i de fire essaysamlingene til Sigurd Hoel.
– Hvis du skulle løfte frem en du savner?
– Øystein Rottem rager høyt. Han skulle jeg gjerne hatt med, sier Wandrup, som skynder seg å legge til at juryen står samlet om de ti utvalgte. – Men vi kan si at Rottem ble en god nummer 11 ved denne korsvei.
Wandrup er opptatt av at kritikerrollen fremdeles bør være sentral:
– God litteraturkritikk er en viktig del av den litterære helheten. Jeg tror det var Storm P som hevdet at «kritikeren er forfatterens svigermor».
Norges ti viktigste kritikere
Disse ble kåret til tidenes ti utvalgte litteraturkritikere (her med et kort utdrag av juryens begrunnelse):
Camilla Collett (1813–1895)
«I siste halvdel av 1800-talet skriv essayisten og kritikaren Camilla Collett om kvinners posisjon – eller mangel på posisjon. Sjølv var ho ikkje i tvil om sin eigen posisjon som samfunnsdebattant og kritikar: Det er mig som er kommet for tidlig: det er Tiden som sakker efter.»
Georg Brandes (1842–1927)
«Brandes kritiserte stivnet konservatisme og forsvarte litteratur som tok for seg tidens store temaer; det lumre borgerlige ekteskap, undertrykking av kvinnen, snerpete seksualmoral, arvelighetslære og evolusjonsteori. Brandes’ kritikk satte dagsorden og formet epokens litterære smak. Ingen litteraturkritiker etter ham har vært i nærheten av å ha like gjennomgripende innflytelse i den fellesskandinaviske offentligheten.»
Mathilde Schjøtt (1844–1926)
«Mathilde Schjøtt skrev litteraturkritikk i over 40 år, men er først og fremst kjent for sitt arbeid med det moderne gjennombrudds litteratur. Gjennom sine bøker Venindernes Samtale om Kvindernes Underkuelse og Efter Læsningen av Bygmester Solness utviklet hun sin egen dialogisk baserte metode.»
Arne Garborg (1851–1924)
«I omfang, breidde og uthaldenheit står Arne Garborg fram som den kanskje viktigaste kritikaren frå Det moderne gjennombrotet. Garborg var spydig, satirisk, ironisk, kosmopolitisk, moderne og grenselaus, men stod òg djupt planta i ein emosjonell og intellektuell idé om ein spesifikk norsk identitet.»
Carl Nærup (1846–1931)
«Under Stortingets forhandling om kulturbudsjettet i april 1916 diskuteres et forslag om statsstipend til Carl Nærup. Det spesielle var at Nærup var kritiker, ikke kunstner eller skjønnlitterær forfatter. Tildelingen ble enstemmig vedtatt. Ingen kritiker hadde fått statsstipend før. Nærup var en beundret smaksdommer og nådde bredt ut.»
Sigurd Hoel (1890–1960)
«Sigurd Hoel hadde en nøkkelfunksjon gjennom hele mellomkrigstida, både som formidler og litteraturkritiker. Sin tunge ballast til tross forfaller litteraturkritikeren Hoel aldri til meningskritikk, hans metode er impresjonismens og hans kriterier i siste instans, estetikkens. Som kritiker beskjeftiget han seg i hovedsak med norsk litteratur, mens han som redaktør av den gule serie gjennom 30 år introduserte lite kjente samtidsforfattere som Hemingway, Faulkner og Kafka for et norsk publikum.»
Johan Borgen (1902–1979)
«Johan Borgen var et litterært kraftverk; reporter, kritiker og skjønnlitterær forfatter. Fra 1932 fram til han døde i 1979 var Borgen en blanding av populær folkeopplyser og entusiastisk leser, ustoppelig i sin hunger etter nye innsikter, formidlet med en impresjonistisk melodiøsitet paret med lynskap sans for kjernen i et verk.»
Jan Erik Vold (f. 1939)
«Ingen har med større omsorg og begeistring skrevet om norsk lyrikk enn Jan Erik Vold. Samtidig har hans essayistiske og kritiske prosjekt vært både kontroversielt og provoserende. Historien om norsk lyrikk ville ikke vært den samme uten Jan Erik Volds utrettelige nysgjerrighet og vilje til kritisk og kontrær tenkning.»
Atle Kittang (1941–2013)
«Kittang var opptatt av litteraturkritikkens mediale betingelser, så vel som dens forutsetninger, kritikkens tapte prestisje og de økonomiske kreftene den var underkastet. Hvordan påvirker anmeldelsens ytre faktorer kritikerens tolkninger og forståelse? Som filolog og kritiker satte Kittang et eksempel ved sin grundighet, internasjonale orientering og belesthet.»
Karin Moe (f. 1945)
«Karin Moe har heilt sidan Stuntpoetanes tid på 1970-tallet vore ei leiken, frilynt og eksperimentell røyst i den kritiske samtalen om samfunnet og litteraturen. Ho gav den norske postmodernisme meit kvinneleg andlet og merkelappar på Moes røyst er vidtfemnande; visjonær, rebell, feminist, aksjonist, lokalhistorikar, avantgardist, akademikar og ekseget.»
