Få kan som Helle Helle skrive om ingenting og få det til å bli mye. Hennes nye roman Bob er et utmerket eksempel på dette.
Siden danske Helle Helle debuterte på 1990-tallet har hun markert seg mesterlig med flere romaner som dyrker det litt korthugne, effektive språket i sin skildring av det hverdagslige. Hennes karakterer er som regel høyst alminnelige mennesker som lever høyst alminnelige liv, der de gjerne også famler litt ubesluttsomt framover på livets vei.
Det gjelder også den nye romanen BOB, som stilistisk starter og ender i nåtid, mens alt derimellom fortelles i fortid. Et dramaturgisk grep som skaper en rammefortelling der vi kan følge hovedperson Bob, en ung mann som i midten av 1980-tallet flytter sammen med kjæresten i en liten leilighet i Vanløse, i de nordlige delene av København. (Paret traff for øvrig hverandre mot slutten av Helle Helles forrige roman De, slik at Bob i den forstand fungerer som en slags frittstående oppfølger til denne.)
Mens kjæresten til Bob var den navnløse hovedpersonen i mor-datter-fortellingen de, inntar hun her posisjonen som en slags allvitende fortellerstemme. Det er hun som går inn og ut av Bob og leser hans tanker og skildrer hans liv, og det er gjennom henne vi får bli med på hans vandringer rundt om i København. Noen få ganger i begynnelsen bruker hun et «vi» som signaliserer at de er et par, men for det aller meste er det som om hun skriver seg ut av historien. Hun er bare tilstede som en observatør, der følelsen av avstand styrkes ved at alt fortelles i fortid. Leseren sitter igjen med en sår følelse av at fortellingen om Bob og hans navnløse kjæreste er fortellingen om noe som var, noe som glapp.
København på 1980-tallet
Helle Helle:
BOB
Forlaget Oktober
154 sider
Trude Marstein
Helt konkret får vi følge Bob gjennom noen København-måneder på 1980-tallet, med små avstikkere til hans alminnelige og tilsynelatende harmoniske oppvekst på Lolland. Familien tegnes med et kjærlig blikk, han har mange gode kompiser og Bob har i tillegg også åpenbart godt drag på damene. Livet ser altså alminnelig godt ut, likevel forlater han frivillig alt dette for å bli med kjæresten til København, når hun skal begynne å studere.
Mens hun studerer har Bob bare vage forestillinger om egen framtid. Hans ambisjoner ser ikke ut til å strekke seg særlig utover ønsket å bygge rede sammen med kjæresten i det unge parets lille ettrommer. Men pågangsmotet og energien vi møter i startfasen erstattes i alt større grad av ubesluttsomhet og passivitet. Han er arbeidsledig og vet ikke hva han vil med livet, før han får et lite holdepunkt i livet når han finner en deltidsjobb på et hotell i Nyhavn.
Der blir han kjent med den litt eldre Rudi og Kola som jobber i butikk like i nærheten, og mellom Bob og Kola oppstår det en spenning som vi aner kan føre til noe. Men uten verken å si ja eller nei til Kola ender det helst med at han tar bussen hjem og går på matbutikken, framfor å kaste seg ut i noe eventyr.
Den store tomheten
Dermed blir leseren tatt med både gatelangs i København og på mange bussturer mellom Vanløse og Nyhavn, og innimellom også andre steder. Uansett hvor ferden går, er ensomheten til å ta og føle på, og under murrer desperasjonen. Det er som om spaserturer, rengjøring og andre trivielle gjøremål fungerer som en følelsesmessig buffer mot selve livet.
Paret viser heller ingen sterke følelser verken den ene eller andre veien, og lenge er det som om maten og måltidene er det som knytter dem sammen. Men også disse skjøre fellesstundene blir sjeldnere, uten at fortellingens utvendige temperatur høynes. Noe av det mest dramatiske som skjer i Bob er vel når en gammel bil han har stående på foreldrenes eiendom blir stjålet. Men den skulle jo uansett selges, så den store dramatikken innfinner seg heller ikke her.
Og det er i dette Helle Helle viser sin storhet. De fleste karakterene rundt Bob blir tegnet som nokså uskarpe skisser, og som romanens fortellerstemme forblir kjæresten ansiktsløs og anonym gjennom hele boka. Men selv om Bobs liv virker nokså begivenhetsløst og høyst uspennende i all sin ensomhet, klarer Helle Helle likevel å gjøre det spennende for leseren. Gjennom små språklige vendinger og tilsynelatende uskyldige bisetninger skaper hun stemningsmarkører, som nesten usynlig drar historien videre. Mye av den hverdagslige dramatikken gjenfinnes mellom linjene.
Det gir liv både til Bob og boka, og selv om vi tidlig fornemmer at fortellerstemmen blikker tilbake på og skildrer et forhold i oppløsning, venter vi hele tida i spenning på hva som skal skje. Det er sårt, og mens vi grunner over hvilke valg Bob skal ta, kan vi nyte Helle Helles presise språk. Med et slags klimaks når hun avrunder rammefortellingen med et suverent stilistisk grep, der bokas siste setning blir en nøyaktig speilvending av den aller første. Men der manglende tegnsetting samtidig skaper en usikkerhet som gjør slutten litt mer åpen.