Lyrisk: Nå er det så varmt at det er fare for å "kovne" - som vi sier i Bergen. For nøyaktig fire år siden var det svalere og vi tok vi turen innom Einar Økland og diktet "Heimesola". Reisen og diktet fortjener et gjensyn. Fortsatt riktig fin sommer, men la oss håpe på solskinn til et litt lavere antall varmegrader.
Du er i Sunnhordland. Rosendal er vakkert, men Ølen er av de fineste stedene jeg vet. Kjører du gjennom Ølen, mot Haugesund og tar til høyre oppe i svingen, er du på vei mot Valevåg i Sveio. Her – i Einar Øklands veg – bor Einar Økland.
Den seneste diktsamlingen Sykling i søvne (2015) viser at dikteren fortsatt er den samme lekfulle; forfriskende usnobbete og full av humør. Selv sier Økland: «Det må vara noko med bøkene mine som eg sjølv ikkje får tak på eller forstår.. Eg strevar med dette og det plar ende med at eg skriv ei ny bok. Automatisk, utan plan, nærast mediumistisk. Hoppar av glede etterpå .. (kan) knappast seiast å ha skrive boka sjølv.»
Viktig fornyer
Nærmere 80 bøker er det blitt innen de fleste sjangrer og flere litterære utmerkelser, blant annet Gyldendalprisen (2006) og Doblougprisen (2000). Jan Erik Vold regner Økland som en av de viktigste fornyerne av nynorsk diktning, etter Vesaas og Hauge. Ingen dårlig attest.
Årets samling er av anmeldere regnet som en av hans fineste diktbøker fra de siste årene. «Man blir rett og slett i godt humør av å lese Einar Økland», skriver Aftenpostens Henning Howlid Wærp. Her kan du høre forfatteren selv i samtale med NRKs Annelita Meinich om årets samling.
Og fra samlingen tar vi med dette diktet til Sunnhordlandssola.
HEIMESOLA
Dei store og fjerne solene høyrer vi ofte om.
Kvar har sin eigen stad og held seg i ro der.
Polarsola, høgt over ozonholet sitt.
Midnattssola, lågt over midnattshavet.
Tropesola, over tropehjelmane.
Ørkensola, over ørkenviddene.
Turistsola, over turistmagane.
(Munchsola, over dirigenten i Aulaen.)
Stødige soler alle. Alltid til stades.
Vår heimesol derimot (sunnhordlandssola)
er meir ustadig og rastlaus, så ofte ho kan
stikk ho seg bort. Ikkje stort vi har
å fortelje om henne, og lite fortel ho sjølv.
Men reinsleg og heimekjær det må ho vere,
sidan ho likevel rett som det er kjem innom,
akkurat her, for å dusje.
Støtt har ho med seg reint handkle. Og
dialekten held ho på.
—–
