Harald hardner

Jan Ove Ekeberg. Foto: Julie Pike

"Fredens fiende" er spennende og velfortalt, med karaktertegninger av høy klasse.

Vi er kommet frem til fjerde, og trolig nest siste, bind i Jan Ove Ekebergs serie om vikingkongen Harald Hardråde. Det historiske dramaet går altså mot slutten, og vi skal hjem igjen nå, som det heter i nyhetene.

For ved denne romanens begynnelse går Haralds tid som leder for væringgarden hos keiseren i Konstantinopel mot slutten. Fiendene er blitt mange, og intrigene ved hoffet uoverstigelige, så Harald og hans menn skjønner at de må komme seg vekk. Og langt mot nord venter et kongerike. I hvert fall begynner Harald Sigurdsson, Olav den Helliges bror, å se for seg en fremtid som konge hjemme i Norge.


Jan Ove Ekeberg:
Den siste vikingkongen – Fredens fiende

Skjønnlitteratur
Gyldendal
sider
352

Men han må først innom Holmgard i Gardarike og hente sin brud, Jelisaveta, den senere dronning Ellisiv. Det går heller ikke upåaktet hen. Harald får nok en gang bryne seg på Jelisavetas far, fyrst Jaroslav, som for øvrig har passet på alle kostbarhetene Harald har samlet i sin tjeneste hos keiseren i Konstantinopel.

Sagafigurer med kjøtt og blod

Jeg leser Jan Ove Ekebergs bøker med stor iver og interesse. Personene, som sagaskriver Snorre har fortalt om, får plutselig kjøtt og blod. Kildene fra hendelsene tusen år tilbake er naturligvis sparsomme, men heldigvis har Ekeberg evnen til å dikte liv i figurene vi kjenner fra Snorre og andre samtidige.

Og han makter det aldeles utmerket. Vi blir godt kjent med den slu politikeren og slåsskjempen Harald. Vi blir kjente med den barnslige jentefuten og festløven Magnus (den gode), og ikke minst med mannen som i realiteten styrer Norge mens Harald er i utlandet, den beinharde trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve.

Tambarskjelve, helten fra sagaene der han kjemper for Olav Tryggvason ved Svolder med kongens altfor veike bue, og også er med på å «helliggjøre» den falne kong Olav på Stiklestad, får en ny ham i denne romanen. Helten som i Bjørnsons dikt «Bergljot» brutalt hugges ned sammen med sønnen Eindride, er hos Ekeberg en slu maktpolitiker, som med sin egen hird faktisk styrer landet i Magnus den godes navn. Det oser styrke, makt og sluhet av Einar Tambarskjelve i Fredens fiende.

Sagaspråk

Ved siden av persontegningen er språket med på å gjøre boken svært lesverdig. Det «moderne» sagaspråket gjør at vi på lettlest norsk likevel skjønner at vi er i vikingtiden. Formuleringer som «han har gått udrept lenge nok» og «brå er barnehugen» sitter som velplasserte pilskudd.

Og så er det altså spennende. Selv om vi vet hvordan det går, er det driv og nerve hele veien fra Konstantinopel til Nidaros. Og i neste bok trolig helt til Stamford Bridge, der Harald skal dø med en pil i halsen i forøket på å erobre England.

Det er i sannhet et eventyrlig liv Jan Ove Ekeberg skildrer i historien om den siste, beinharde og brutale vikingkongen. – Det sies at bøndene kaller deg Hardråde når du selv ikke hører det. Navnet passer godt på deg, Harald Hardråde, for en svoren fiende av freden er du, sier Einar Tambarskjelve til Harald mot slutten av boken.

Word.

Og da er det bare finalen igjen. Vi ser frem til den.

 

ATLE NIELSEN

-- annonse --