Helene Uri reiser rundt og snakker om menn og kvinner og språk etter nylig å ha lansert boken "Hvem sa hva?". Og hun lærer stadig.
Å ja. Jeg har lært ”kakkelhane” og ”karrajabbing”. Det kan virke som om særlig trønderne har tatt innover seg at menn faktisk snakker mer enn kvinner. smiler forfatteren.
– Siden jeg er språkviter og -spaltist, synes folk tydeligvis det er gøy å ta meg i språkfeil. Under lanseringen påpekte Peder Kjøs på scenen, foran et publikum på over to hundre, at jeg hadde skrevet noe i retning ”grunnen er fordi …”. Og både forlaget og jeg har fått mail om at jeg på Dagsrevyen sa ”både … men også”. Jeg innrømmer mine synder og bøyer meg i skam. Og setningen er rettet i det nye opplaget.
Nytt opplag
For det er allerede nytt opplag på gang. Og vi er tydeligvis interesserte i problemstillingen. Og i å bli avslørt. Uri har gjestet en rekke radio- og fjernsynsprogrammer etter at boken kom, og hun har helt sikkert fått høre at hun har baller som tar opp disse språklige forskjellene på omtaler av menn og kvinner og deres særegenheter. Men har suksessen med boken vært litt overraskende?
– Nei, fordi det er et tema som fenger – og for ikke å miste all kledelig beskjedenhet: Ja, jeg er overrasket hvor massiv oppmerksomheten har vært, sier Uri.
Gammel idé
Boken er altså allerede en suksess og mange av oss har for lengst grepet oss selv i å bruke flere av uttrykkene som er typiske. Men hvordan fikk forfatteren ideen til denne boken? Kom den dumpende eller har den ligget og gnagd en stund?
– Jeg har vært opptatt av kvinner, menn og språk siden jeg var student på åttitallet og stipendiat på nittitallet. Så dette er en gammel faglig interesse – og egentlig også en nokså gammel bokidé. Jeg har holdt foredrag om temaet, og kvinnenes nikkende hoder og mennenes forbløffede uttrykk gjorde at jeg bestemte meg for å skrive.
Litt for mye baller
– Har du fått mye kjeft og irettesettelser? Det fins jo massevis av uttrykk som gjør kvinnen fordelaktig også, som «Mor Norge», «Moder Jord», «Fru Fortuna» og andre?
– Verden og språket er dominert av menn, men jeg har aldri påstått at det ikke finnes positive betegnelser for damer. Det vrimler av dem. Skulle bare mangle!
– Hva er de mest typiske tilfellene av ord og uttrykk som illustrerer det du vil formidle?
– Jeg har snakket så mye om testikler de siste dagene at jeg har fått dem helt opp i halsen, for det er nok slik at uttrykket å ha baller om mot og dristighet er en god illustrasjon.
Nedsettende betegnelser for menn er ofte ord for kvinner. Det er ikke ment som kompliment når en mann kalles for: kjerring, jentete eller jentegutt. Er du dame, eller? Å kjøre bil som ei kjerring er ikke positivt.
Men vi damer skal bli glade over mannebetegnelser: manne seg opp, ha bukser på, hår på brøstet.
«En del kvinnelige forfattere»
– Hva er de mest graverende eksemplene?
– Jeg synes dette sitatet fra Haugesunds Avis er nokså illustrerende. Jeg tror ikke jeg behøver å kommentere her: «Festivalen ble godt besøkt i helgen, og kjente forfatterfjes som Dag Solstad, Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen var der, og en del kvinnelige forfattere som Cecilie Enger og Erika Fatland.”
Og bare for å ha nevnt det: BOK365 får også sitt i boken. Vi skriver om «sterke kvinneskikkelser i litteraturen» (s. 330). Vel og bra det, men poenget er at vi neppe ville skrevet om «sterke mannsskikkelser i litteraturen.» I hvert fall ikke brukt den betegnelsen.
Helene Uri fortsetter sin turné med boken og dukker helt sikkert opp et sted nær deg om ikke lenge.
(Foto: BOK365)
