Han som ikke fikk oppleve freden

Hvem har skrevet best og nærest om 1. verdenskrig? Ernest Hemingway? Eller Erich Maria Remarque kanskje? Hans skildringer av hva krigen gjorde med vanlige gutter i Intet nytt fra Vestfronten har grepet og rystet flere generasjoner lesere. Hans fortelling om tomheten og forsøket på å leve videre etter krigen i Tre kamerater er også sterke saker.

I 1993 skrev Sebastian Faulks den grusomvakre romanen Birdsong (Fuglesang) og i 2013 kom Pierre Lemaitres Au revoir là-haut (Vi ses der oppe). I dagens lyrisk her i BOK365 kan du lese John McCraes dikt In Flanders Fields. Listen over litteratur om krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger er lang.

Men de sterkeste historiene ble kanskje aldri fortalt. Her er en personlig beretning om en vanlig amerikansk ungdom som ikke overlevde krigen. Han var min grandonkel, og han døde på et feltsykehus i Belgia på krigens nest siste dag etter å ha blitt såret i kampene ved elven Schelde noen dager tidligere.

Min grandonkel Arthur Jentoft Taberman var menig soldat i den amerikanske 37th Divisions 148th Infantry Regiment, og 37th var blitt satt inn på vestfronten i Ypres-Lys-offensiven høsten 1918.

Arthur var blant de siste som ga livet sitt i den store, forferdelige krigen som utslettet en hel generasjon europeere og mange tusen amerikanere langt hjemmefra.

Krigen var praktisk talt over da Arthur ble dødelig såret i novemberdagene 1918. Da han døde hadde keiseren abdisert, og det var bare et tidsspørsmål når våpenhvilen skulle undertegnes. Likevel sendte generalene nye amerikanske ungdommer inn i maskingeværstillingene de siste dagene. Arthur var en av dem.

Min grandonkel Arthur ble født i Minneapolis, Minnesota 11. desember 1886, og han ble foreldreløs før han var ett år gammel. Både hans mor, min oldemor Albertine Kristoffersen, og hennes nye mann, Peder Angel Skomo, som var Arturs far, døde høsten 1887, trolig i den store tuberkuloseepidemien som rystet Minnesota det året.

Arthur ble adoptert av det svensk-amerikanske ekteparet Charles og Mary Taberman, og vokste opp hos dem som deres eneste barn.

Charles var ganske velbemidlet, og Arthur fikk et godt liv i Minneapolis. På skolen var han president i foreningen The Debate Society of A Room, der de på humoristisk high school-vis debatterte viktige ting, som om symaskinen hadde gjort mer for verden enn telegrafen, og lignende. Mens han gikk på skolen skrev han også vakre, små fortellinger som ble trykt i avisen The Minneapolis Journal. Som voksen jobbet han i den skandinaviske avisen Veckobladet, som jeg har lest på mikrofilm ved Minnesota Historical Society.

Arthur ville ikke i militæret, men han var 30 år og ugift da USA kom med i krigen, så han hadde ikke stort han skulle ha sagt da han ble innkalt. Sommeren 1918 ble han sendt over havet for å slåss for noe han ikke helt visste hva var. Han kom aldri hjem igjen.

Alle kriger er grusomme, 1. verdenskrig var eksepsjonelt grusom. Blant annet fordi man ikke helt hadde skjønt slagkraften i våpnene man hadde konstruert. Slakteriene på vestfronten … millioner av ungdommer som døde uten at frontene rikket seg. Giftgass, kanoner og maskingeværer. Og i luften: Fly som kunne slippe bomber. På havet enda et nytt våpen: Ubåter.

Arthur døde i et mer tradisjonelt slag, uten at det gjør det mindre tragisk. Kompaniet hans skulle over elven Schelde, som amerikanerne kalte Scheldt og franskmennene Escaut, og sikre den andre siden. Det kostet ham livet.

https://www.findagrave.com/memorial/56099981/arthur-jentoft-taberman

Arthur er gravlagt på den amerikanske krigskirkegården ved Somme sammen med tusener på tusener andre unge menn. I Victory Memorial Park i hjembyen Minneapolis har han fått et minnesmerke, som jeg har besøkt. Det var et sterkt møte.

Så … hvis ting skulle virke litt meningsløse i dagliglivet iblant, så send en tanke til de unge soldatene som, etter at krigen i praksis var over, likevel ble kommandert rett inn i maskingeværilden ved Schelde. Send gjerne en tanke til de livredde ungdommene på begge sider i skyttergravene i Frankrike også. Og til alle andre ofre for denne grusomme og meningsløse krigen som sluttet for hundre år siden i dag.

Kjære Arthur. Så lenge noen husker navnet ditt lever du. Jeg skal gjøre mitt for at det blir lenge.

Arthur J. Taberman (1886-1918), always remembered.