Månedens poet Geir Svanholm hadde helt glemt diktet som sendte ham til topps i Diktkammeret
”Fra det repeterende i motorlyden, fra ensformigheten i å male, til å kjøre en gammel Harley uten mål og mening.” Slik beskriver Geir Svanholm, månedens poet i Diktkammeret, det som gjerne inspirerer ham til å skrive.
– Jeg jobber best uten tastatur, penn og papir. Jeg samler inntrykk. Og når hjernen har prosessert inntrykkene, kommer ordene. Når monotonien er i full harmoni, for eksempel hvis jeg kjører traktor eller maler en husvegg, tenker jeg best. Og mange av tekstene dukker opp da, forteller han.
Veteran
Geir har vært med i Diktkammeret siden den spede starten og etter «16 år med knoting og skriving”, som han kaller det, går han helt til topps. For første gang.
– Det er veldig morsomt, sier månedens poet.
I løpet av disse årene har han også vært med og debattere, kommenterte og ikke minst lese mange dikt. Han var også med på de tilknyttede diktkveldene i Oslo og femårsfesten på Røros.
– Diktkammeret er en berikelse for mange. For meg har det vært sosialt, lærerikt og inspirerende. Tenk å ha sin egen diktlærer! For nye spede diktspirer betyr det mye å få klapp på skuldra, og Helge Torvund er en kraft i seg selv. Han byr på seg selv, og ikke minst skriver han forståelig. Han bruker ikke vanskelige ord i starten, men er god på å kommentere på det nivået dikteren og teksten er på, mener Geir.
Best uten tastatur
Augustpoeten beskriver seg selv som ”et grublende individ”. Grublinga blir det tekster av. Han har brukt mange nick – geir-s, poetix, bestefar, oi-oi-oi, søkeren …
– Ikke minst rekved i byen, som har vært mitt alter ego i mange år. Jeg skriver alle sjangere, bortsett fra romaner. For tiden jobber jeg med et prosjekt om demens. Og noen av tekstene sto på trykk i Stemmer nr 1 tidligere i år. I disse tekstene forsøker jeg å skrive i flere lag, slik at folk som ikke leser dikt til vanlig også kan kjenne seg igjen og forstå. I tillegg kan man lese i bilder, og veldig mye står i det som ikke er skrevet.
Ujevnt fordelt
”Sikrere blir det ikke” heter diktet som førte ham til topps i Diktkammeret. Men diktet hadde poeten helt glemt bort:
– Det høres kanskje flåsete ut, men jeg leste de tre utvalgte finalediktene og tenkte at det var fine greier. Jeg tenkte ikke mer på det, før det var noe som skurret – jeg hadde da vitterlig skrevet noe om at sikrere blir det ikke. Så jeg søkte i min egen tekstbase, og der var den. Jeg hadde glemt både teksten og nicket, Søkeren, så der fikk jeg en gledelig overraskelse!
– Hva kan du si om diktet?
– Jeg husker ikke hvor hvordan teksten oppsto, men det er skrevet «rett på nett». Tanken bak har jeg ikke full kontroll på, men jeg mener det var et forsøk på å skrive noe om det skjøre vi er. At vi alle har en sluttdato. Og at skrapeloddet vi er født med ikke er likt fordelt.
Takker Sandvik og Bjørkmo
Geir Svanholm benytter anledningen til å trekke fram to kammerdeltakere som har en spesiell plass i hjertet hans.
Den første er Kjell Ivar Sandvik, en mangeårig ildsjel på Diktkammeret og forfatter, som nylig gikk bort etter kort tids sykdom.
– Han har vært ei rettesnor og en sparringspartner i veldig mange år. Jeg kjenner jeg savner ham og hans tekster og innspill. Og det hyggelige mennesket han var å møte. Den rolige sørlandsdialekten. Det er trist at han ikke er blant oss lenger, sier Geir.
Den andre han vil trekke fram er Kjersti Bjørkmo.
– Med sine utrolige observasjoner og språklige krumspring har hun også påvirket meg. Kjerstis kommentarene har vært gull verdt for meg. Ikke bare skriver hun godt. Hun leser også meget godt – både ute blant publikum og ikke minst når hun leser andres dikt, sier Geir Svanholm.
Vinnerdiktet
Og hr er diktet som førte Geir Svanholm, under nick’et Søkeren, til topps i Diktkammerets augustnummer.
Sikrere blir det ikke
Med skrapeloddet i hånda står jeg og ser ut over dalen.
Dyrene der ute har alle et punkt i skallen der de blir mat.
Fårikål, pølse og ribbe.
Jeg skraper litt på loddet.
Litt merkelig til sinns leser jeg:
Du er her. Avreise er bestilt.
Sikrere blir det ikke.
Juryens kommentar:
Det er ikkje uvanleg at eg i førstninga vegrar meg mot å skriva noko om dikta me har plukka ut. Inst inne skulle eg vel av og til ønskja at eg ikkje måtte kladda på dei med prosaiske setningsdelar og klussa dei til med kommenterande adjektiv. Men denne gongen kjenner eg òg på eit ekstra ubehag ved noko av det som står her. At diktet går så direkte inn i det brutale ved nedslakting og livsvilkåra våre, avslører og legg nakent noko me alle veit, men mange ikkje vil snakke om – dette gjer at eg kvir meg for å nærma meg det. Men likevel, det paradoksale er jo, som det ofte er med kunst og poesi, at nett denne spenninga mellom det lette spranget, det som nesten er leikande, og så dette søkket inn mot død, som diktet formidlar, trass alle odds vert gjort om til noko vakkert. Transformert til eit dirrande, lada bilete som ikkje liknar på noko anna enn augustdiktet på Diktkammeret. Juryen er imponert, både fordi det var mange sterke dikt å velja blant, og fordi dette diktet er nett så sikkert som det er.
For juryen,
Helge Torvund
(I juryen sit òg Kristian Rishøi og Maria Børja.)
Om Diktkammeret
Diktkammeret har sidan 2001 vore eit forum for dikt. Det er ope kvar dag, heile døgnet. Diktlærar Helge Torvund kommenterer utvalde dikt, og kvar månad kårar juryen eit utval finaledikt og ein månadens poet.
Fram til 1. april 2015 var Diktkammeret drive av Dagbladet. No lever Diktkammeret som ein sjølvstendig nettstad på Diktkammeret.no og på BOK365.
Meir enn 40 poetar har debutert som forfattar etter å ha starta skrivinga på Diktkammeret. Det har òg vore publisert fleire diktkammerbøker, sist jubileumsutgåva Å våga seg ut i ord på Samlaget i 2011.
