Gurnah om skam – og skrivetrang

Abdulrazak Gurnah (foto: Mark Pringle)

For sine lavmælte romaner om flyktningers skjebner er Abdulrazak Gurnah nå for alvor løftet fram i lyset.

Årets vinner av nobelprisen i litteratur, Abdulrazak Gurnah, er på alles lepper. Også her hjemme, ikke minst etter at det ble kjent at han planlegger en tur til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i mai.

– Jeg skriver om ting jeg synes det er nødvendige at vi snakker om, sier han til TT i et Zoom-intervju. Det er blitt en del av dem i det siste, noe som høres på stemmen. Likevel svarer han imøtekommende på alle spørsmål.

Selve prisen, nobelprisen i litteratur, anser han som den største anerkjennelsen en forfatter kan få. En slik pris vekker interesse og nysgjerrighet også utenfor hans vanlige leserkrets og mer tradisjonelle lesesirkler.

– Jeg vet hva Nobelprisen betyr. Det er en stor ære å få komme på en liste sammen med så mange store forfattere som jeg beundrer, slår han fast.

Før Nobelprisen var bøkene hans oversatt til et knippe ulike språk, men nå blir det mange flere.

– Jeg har mistet tellingen. Jeg trenger nok å gjøre en ny opptelling, sier han.

Abdulrazak Gurnah

Født i 1948, på Zanzibar.
Er årets vinner av nobelprisen i litteratur. Juryen sier han får prisen for «kompromissløst og med stor medfølelse å ha belyst kolonialismens virkning og flyktningers skjebne i kløften mellom kulturer og kontinenter».
Gurnah vokste opp på Zanzibar, men flyktet i 1965 og kom til England som 20-åring. I tillegg til forfattervirket er han også professor emeritus, og han har undervist i engelsk og postkolonial litteratur ved universitetet i Kent.

Fiendtlighet

Alle som kjenner litt til Gurnah, vet at det er flyktningers anliggende som virkelig opptar han. Noe går kanskje fremover, sier han – men legger til at den kollektive frykten for ulike flyktninggrupper, i dag afghanere og syrere, holder stand.

– Myndighetene reagerer på inhumane måter som om de er redde for noe. Og naturligvis – det de frykter er sitt eget folk og den måten mediene manipulerer alt på, sier han.

«Jeg ville aldri ha beskrevet meg selv som en asylsøker eller flyktning. Jeg skammet meg over landet mitt, over brutaliteten og grusomhetene vi hadde påført oss selv, og det ville aldri falle meg inn å diskutere dem med en immigrasjonsoffiser. I mange måneder, ja år etter at jeg kom til Storbritannia, diskuterte jeg ikke dette med noen.», har Gurnah skrevet i The Guardian i en tekst der han reflekterer over egen flukt til England.

Flukten skjedde i kjølvannet av den voldsomme revolusjonen på Zanzibar. Faren var fra Jemen, og moren fra Kenya, og med sin muslimske bakgrunn tilhørte Gurnah en forfulgt minoritet.

Hjemlengsel og fattigdom

Nobelprisvinneren har vært åpen om erfaringer han har hatt med rasisme på engelsk jord. Men han sier at noe av det som var bra med landet, var tilgangen han nå hadde på bøker. Gurnah kastet seg over verdenslitteraturen, og snart begynte han også selv å skrive.

– Skrivingen bunnet i det å komme til England og føle seg fremmed. Men det handlet også om det å måtte dra fra noe, om hjemlengsel og fattigdom. Skrivingen kan være en måte å undersøke ting på, særlig dersom du er alene. Dersom du ikke har en partner eller en familie, forteller forfatteren videre om at skrivetrangen økte på.

Han stiller seg ofte selv spørsmålet: Ville han blitt forfatter dersom han ikke hadde forlatt Zanzibar?

– Jeg hadde jo ikke hatt alle disse erfaringene da. Det var heller ikke enkelt å få tak i bøker der, og all lesingen er noe av det som muliggjør skrivingen for meg, utdyper han.

Eksil og hjemløshet er evige tema hos Gurnah, det er bare spillerne og konteksten som endres, sier han. Og legger til at det er det maktesløse mennesket oppi alt dette som interesserer ham.

Gjennombruddsromanen Paradis beskriver kolonitidas Øst-Afrika før første verdenskrig. Det er en riktig myldrende fortelling med unggutten Yusuf i front. Han blir solgt som gjeldsslave, og dermed bærer det av sted ut i en verden som både er vakker og grusom.

Medfølelse og trøst

Det svenske Akademiet løfter fram Gurnahs medfølelse i sin begrunnelse. For redselsfulle hendelser til tross; leseopplevelsen blir også en slags trøst.

Den siste romanen hans, Afterlives, tar til der Paradis slutter, og her handler det om hvordan den nå unge mannen blir «askari» (soldat) i tyske Schutztruppe. Gurnah forteller i romanen om en lite kjent første verdenskrig i Øst-Afrika, om opprør og om en kolonikrig der afrikanske soldater kjemper mot hverandre under ledelse av rasistiske europeere.

– Alle som overlever en så grusom organisasjon som Schutztruppe gjør det kanskje ikke som helhet, men hvordan kan man få noe ut av det? Det er slike spørsmål jeg liker å stille meg.

– Jeg tror virkelig det er mulig å få noe ut av traumatiske hendelser også, og det er det jeg håper å vise, sier forfatteren, og legger til:

– Hvordan menneskene lærer av dem – og flytter videre, til et tryggere sted.

På norsk hos Gyldendal

Gurnah tok mandag 6. desember imot medaljen og diplomet for nobelprisen i litteratur, som han vant i oktober. På en virtuell pressekonferanse tirsdag 7. desember tok han til orde mot det han omtaler som den umenneskelige behandlingen av migranter som forsøker å krysse Den engelske kanal.

Det er Gyldendal som nå er Gurnahs norske forlegger, og de har nå trykket og sendt Paradis, Taushetens øy og Ved sjøen, i Kari og Kjell Risviks oversettelse, ut i butikkhyllene igjen.

Tone Formo jobber nå med oversettelsen av Afterlives (Etterliv), som er Gurnahs hittil siste bok (2020). Denne er ventet utgitt på norsk i mai 2022. Da har også Abdulrazak Gurnah meldt sin ankomst til litteraturfestivalen på Lillehammer.

0 Shares