Gunnhilds parallelle verdener

Anna er den ene av to hovedpersoner i Øyehaugs nye roman Presens Maskin. Den andre er Laura, som er i etableringsfasen og bor på Møhlenpris i Bergen sammen med kjæresten. «Laura har den siste tida hatt ei ekkel kjensle av at alt er dobbelt.», skriver Øyehaug tidlig i romanen, og antyder at det kanskje er fordi hun er gravid? Men, som vi skal se: Det er nok ikke bare derfor.

Anna er moren til Laura, men det vet hun ikke, siden hun plutselig lever i et parallelt univers. Anna bor i et litt mer etablert boligområde med mann og to andre barn, og en dag stiller Laura på visning i huset de begge forsvant fra en gang i 1998 …

Et litterært univers?

BOK365 møter Gunnhild Øyehaug i et univers hun kjenner godt, nemlig på Litteraturhuset i Bergen. Og hun røper at hun alltid har vært fascinert av tanken på at det fins et parallelt univers ved siden av det vi kjenner.

– Jeg har alltid vært opptatt av dobbeltheten, sier hun. – Og så fikk jeg ideen om en mor og datter i parallelle univers.

Flere lesere, BOK365 inkludert, har tolket det ene parallelle universet som det «litterære universet», men det er visst ikke så enkelt.

– Det er den åpenbare tolkningen ja, smiler Øyehaug. – Særlig hvis man er glad i å lese bøker.

Men det fins altså andre tolkningsmuligheter.

– Jeg ville i hvert fall gjerne gjøre de parallelle universene så trivielle som mulig. Både det store, de store tankene om kjærligheten og døden, men også det lille, det å skrelle gulrøtter, gå til legen eller på trening, sier hun.

Presens

Bokens tittel Presens Maskin bygger for øvrig også på en feillesning. «Presis Maskin» står det på en veikostemaskin Laura får øye på, og så feilleser hun det og får det til å bli Presens Maskin. Enda liten hentydning til det språklige univers der altså.

Gunnhild Øyehaug har alltid levd i et univers der språket og litteraturen har vært viktig. Hun begynte å lese og skrive før hun begynte på skolen og var tidlig fast bestemt å bli forfatter.

Så fulgte mange år med dagbøker, litteraturstudier på Universitetet i Bergen med hovedfagsoppgave om Arthur Rimbaud, og forfatterdebut 23 år gammel med diktsamlingen Slaven av blåbæret i 1998. Nå er hun lærer på Skrivekunstakademiet i Hordaland parallelt med livet som forfatter.

– Det er ideelt, sier Øyehaug. – Lærerstillingene der er såpass små at du skal kunne være forfatter ved siden av. Det er noen uker om våren og høsten i tillegg til individuell veiledning.

Møhlenpris

Og i likhet med sin egen hovedperson Laura, har Gunnhild Øyehaug bodd i et såkalt skorsteinshus på Møhlenpris. Men om hun ligner mest på moren Anna eller datteren Laura vet hun ikke.

– Jeg har nok litt av begge, tror jeg. Møhlenpris er en spesiell bydel og har satt sine spor. Siden noe av prosjektet i denne boken var såpass abstrakt og surrealistisk, ville jeg gjøre beskrivelsen av bydelen til det motsatte. Jeg har prøvd å gjenskape Møhlenpris slik jeg kjenner det, sier forfatteren.

Stedene i Presens Maskin er altså reelle, I motsetning til for eksempel i Øyehaugs forrige roman, Undis Brekke, der hjemstedet Ørsta og naboen Volda var med, men forkledd som «Kolve» og «Eitre».

– Flere av ideene i boken springer ut fra ting jeg har skrevet om i tidligere bøker. I Undis Brekke skriver jeg også om et mor/datter-forhold. Moren bor på en øy og Undis forsøker å nærme seg og forstå moren sin. I Presens Maskin er det jo også en mor/datter-dimensjon, selv om de ikke kjenner hverandre og lever hvert sitt liv.

USA-aktuell

Nylig ble Øyehaugs filmatiserte roman Vente, blinke (2008) nominert til National Book Award i USA, og den amerikanske suksessen kom som en stor og gledelig overraskelse på forfatteren. Spesielt fordi en av hennes litterære helter, Lydia Davis, hadde en finger med i spillet.

– Ja, det var veldig spesielt. Frode Saugestad, som arrangerer den årlige norsk-amerikanske litteraturfestivalen i New York, ga Lydia Davis noen norske bøker fordi hun hadde ytret ønske om å lære seg norsk. Det for å kunne lese Dag Solstads telemarkroman på originalspråket. En av bøkene Davis fikk var min novellesamling Knutar. Hun tok den med seg fordi den var så liten. Og så likte hun den og skrev en anbefaling. Hun skrev også om Knutar i et par essays. Det er jo absurd når en forfatter du setter så høyt faktisk liker bøkene dine, sier Gunnhild Øyehaug.

Jobber langsomt

Nå er Presens Maskin ute i verden og lever sitt eget liv. Da er vel forfatteren for lengst i gang med en ny roman?

– Vel, utgivelsesuroen er i alle fall over nå som boken er ute og responsen har vært ok. Men jeg er ikke i gang med noe nytt ennå. Nå bare går jeg og tenker og lar ideene surre i hodet, sier hun.

Og når hun går i gang med noe nytt, går det ikke så veldig raskt, skal vi tro forfatteren selv.

– Nei, jeg bruker utrolig lang tid på å komme i gang. Jeg kan skrive de tre første sidene i en roman 20-30 ganger. Jeg kan holde på et halvt år nesten uten å komme videre,

Så må jeg begynne å lese fra begynnelsen hver gang jeg skal skrive noe, helt til den dagen manuset er blitt så stort at det ikke går lenger. På en produktiv dag kan jeg skrive to sider, på meste kan jeg skrive fire, sier Øyehaug.

Mistolkninger

På slutten av romanen leser Anna, som drømmer om å skrive selv, Tua Forsströms dikt om trädgården om igjen, og hun innser at hun ikke har forstått diktet i det hele tatt. Hva vil forfatteren si med det?

– At boken også handler om mistolkninger. De fyller bensin i stedet for diesel på bilen, og Laura går rundt og tror at popstjerne-kjæresten skulle ønske at hun var snowboardkjører og ikke litteraturnerd, bare fordi han tilfeldigvis har et bilde av henne i full snowboardmundur som bokmerke når han er på turné.

Dette Forsström-diktet som setter det hele i gang har betydd svært mye for meg også. Det forfulgte meg gjennom hele nittitallet og jeg fikk ikke til å skrive selv da jeg ville skrive som henne, sier Gunnhild Øyehaug, som likevel debuterte med egne dikt i 1998.

Siden er det blitt tre novellesamlinger, én essaysamling og tre romaner. Den siste, Presens Maskin, kom ut på Kolon Forlag nå i oktober.