LUKE 1: Tore Renberg har høstet glitrende kritikker for årets roman «Tollak til Ingeborg». I november ble han hedret med årets Bokhandlerpris i skarp konkurranse med forfattere som Lars Mytting, Karl Ove Knausgård, Maja Lunde og Zeshan Shakar.
Det er blitt 1. desember og nok en gang ruller vi i gang vår julekalender. Førstemann ut: Tore Renberg.
– Hvor tilbringer du jula i år?
– Vi skal til noen slektninger i Liechtenstein. Neida. Blir hjemme i år. Jul etter Espen Nakstads ordre. Og det trives vi veldig godt med.
– Det blir ikke jul uten … hva?
– Jeg skulle til å si snø, siden snø er det vakreste jeg vet, men det er en forestilling, ikke en realitet, for oss som bor i Stavanger. Her er det hvit jul hvert syvende år, normalen er grønn hageplen første julemorgen. Den snøfattige vinteren er i grunnen det eneste jeg ikke liker med å bo her.
Nei – det blir ikke jul uten: Sylte. Tunge. Koldtbord. Julemusikken. Last Christmas og Julekveldsvisa. Ens eget spekklag om midjen som sprenger mot skjorten. Knappene som er i ferd med å sprette. Legge seg overspist. Glansen i øynene til mamma. Yret i kinnene til ungene. Varmen i hendene til kona mi.
Besøke gravstedene til de vi har mistet.
– Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?
– I mai skrev en facebookvenn av meg, Ole Horvli i Bergen, om en helt ukjent roman på siden sin. Han skrev så fint om den mystiske og lyriske boken at jeg tenkte «her er det noe, dette må jeg kikke på.» Det var Vilhelm Mobergs Brudarnas Källa fra 1946. Jeg bestilte den og leste den, og jeg klarte nesten ikke å puste, så brutalt original var den. Romanen utspiller seg på fire vidt forskjellige tider i verdenshistorien og dens hovedkarakter er en kilde. Den er så særegen at jeg nesten bare vil ha den for meg selv. Men det blir for dumt, så jeg gjør som Ole Horvli og deler av lesegleden.
– Har det kommet noe positivt ut av det siste året?
– Mntja. Jeg tenkte det spørsmålet skulle komme.
I starten av Koronatiden var jeg litt sånn «nå kommer vi nærmere hverandre»-optimist. Jeg tenkte mye på muligheten av å få se det nye mennesket, eller, mer presist, den nye samhandlingen. The Return of Sakte. Omtenksomhetens gjenkomst. Men nå? Når vi sier og skriver desember 2020? Nå er vi bare trøtte av dette. Nå er vi bare lei av dette.
Streama kulturarrangement? Joda. Heimekontor? Eh. Annus horribilis, vik fra meg. Men om du spør meg igjen om noen måneder, er jeg antagelig mer nyansert. Når dette er over, kan vi snakke bedre om veien videre, tror jeg. Nå går alt på vilje og tålmodighet, og heldigvis er vi mennesker gode til det.
Og når vi ikke er det, så har vi jo – all together now: Es-pen Nak-stad!
– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?
– Det blir Norges minst leste roman, en glemt bok jeg ikke nøler med å utrope til en forbigått klassiker, en bok jeg leste i sommer og som jeg tror du vil sitte og måpe over om du finner den fram: Tarjei Vesaas’ Sandeltreet fra 1933. Og så blir det den siste Elling-boka til Ambjørnsen, Yoko Ono er en sjarlatan, veldig morsom, veldig trist, veldig smart.
Og så legger jeg ved George Eliots Silas Marner som jeg leste nå nylig. Rørende roman fra 1861, nokså glemt, om en kalvinistisk vever som utstøtes fra menigheten sin etter å ha blitt anklaget for tyveri. Etter denne katastrofen må han flytte fra hjemtraktene. Silas drar til the Midlands, hvor et nytt liv begynner for ham, især den dagen han finner et barn på dørstokken sin, vesle Eppie. Skikkelig sipperoman, varsomt og intelligent skrevet. Hun var skambra, George Eliot, eller Mary Ann Evans, som hun egentlig het.
– Og jeg som trodde jeg hadde lest alt av Vesaas. Hvilken bok, som har betydd ekstra mye for deg gjennom livet, vil du gjerne anbefale andre å lese?
– Jeg leser om lag to bøker i uka, vet du, og mange av dem ryster meg dypt, så det føles ikke greit å bare skulle nevne én. I år, for eksempel, har jeg lest masse bra greier. Nylig grep jeg fatt i sagnomsuste Stoner av John Williams, og den var like god som sitt melankolske rykte. Det samme gjaldt Enquists Livlegens besøk, som jeg leste i sommer; oida, gå til sides, for en tekst!
Nei, huff, for et spørsmål.
Men siden du spør som du spør, etter en bok som har betydd «ekstra mye» for meg «gjennom livet», så skal vi til Dostojevskij og Forbrytelse og straff. Jeg begynte å lese den mandag 16. februar 1987 – noen uker etter at jeg så A-ha live i Idrettshallen – og den febervarme fortellingen om Raskolnikov forandret livet mitt.
– Beste julegaven du noensinne har fått?
– Tja, hvordan måler man sånt? På minnet av gleden?
Jeg kan fortsatt huske julaften 1985, da jeg fikk fem lp-plater av broren min. Jeg satt i stua hjemme på Madla og forsøkte å få kontroll på pusten etter som jeg pakket dem opp. Herregud! Fem lp-plater! Bror, jeg elsker deg! Madonna! Depeche Mode! A-ha! Propaganda! Og hvilken var den siste plata? Det kan jeg ikke huske.
Eller skal jeg si julen 1983, slalåmskiene? Fisher? Eller skal jeg si Frøken Detektiv-bøkene jeg fikk av mormor og morfar i 1982? Eller skal jeg si julen 1991, da mamma ga meg en antikvarisk utgave av Sigbjørn Obstfelders En præsts dagbog? Eller skal jeg huske det som hendte i fjor, da datteren min, Petra, ga meg en fotobok hun hadde laget selv, fra vårt felles liv, og jeg begynte å gråte.
– Gråte?
– Ja.
– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2021?
– Nei, det aner jeg virkelig ikke. La oss håpe det blir en god bok.
– Hvis du bare kunne velge én: Prøysen, Sissel, Donald, Sølvguttene eller Askepott?
– Tja, hva skal jeg si til det, tro. Jeg går for Donald. Jeg har så å si alle årgangene av Donald fra 1979 til slutten av 80-årene, innbundet i tidsriktige Donald-permer. Donald var med meg gjennom oppveksten, bladene var en kjempeviktig del av lesningen min. Tirsdag er lik Donald-dag.
For en stor hendelse, å gå og glede seg til tirsdag!
