Tatt av kvinnen. Kurt. Naiv Super. Doppler. L. Fakta om Finland. Dyrene i Afrika. Det er bare noe av det Erlend Loe har rukket på sine første femti år. Nå feires han med egen samtalebok.
«Først litt grunnleggende fakta.
God idé.
Hva heter du?
Erlend.
Bare det?
Nei.
Så hva mer?
Loe.
Nettopp. Hvis dette skal funke må du være litt mer skjerpet.
Greit.
Jeg sier det bare med det samme. Så er det sagt.
Ja.
Det er godt hvis vi kan ha en åpen tone her.
Enig.
Er du litt lei av han der Erlend Loe?
Noen ganger er jeg det.
Hva med Erlend, er du lei av han også?
Nei. Han er jeg ikke lei av. Han er fortsatt til å holde ut.
Hvor gammel er du?
Førtini.
Men snart femti?
Ja da. Femti når dette leses.
Gjør det noen forskjell?
For meg gjør det det. Men i praksis nei. Jeg er den samme som jeg alltid har vært og samtidig er jeg noe helt annet. Jeg er alle mine aldre hele tiden, i tillegg til at jeg er mye som jeg ikke har kontroll på.
Er det bra?
Ja. Jeg liker å ikke ha helt kontroll. Jeg har hatt for mye kontroll.»
Replikkvekslingen over finner sted mellom Erlend Loe og Erlend Loe i samtaleboken Smilefjes, som er Cappelen Damms gave Erlend Loe på hans femtiårsdag i dag. Her møter vi jubilanten i fem samtaler: Med seg selv. Med Finn Skårderud. Med Marit Eikemo – som byr på et vakkert møte med Erlend Loe og Ragnar Hovland på Laundromat. Med Kim Hiorthøy og Egil Halmøy. Og med forlegger Anders Heger, som konfronterer Erlend Loe med at alt kanskje er snudd nå siden den gang med den naive og selvopptatte L– eller Naiv.Super-posisjonen, at ironien har fordunstet, at det kom inn et nytt alvor og at vi har fått en «generasjon inderlig», og nå ser klimastreiker blant de unge.
– Fullstendig hedonisme
Til dette repliserer Loe:
– Ja, jeg møter jo det – ikke så mye gjennom litteratur, for det er mye jeg ikke leser. Men jeg ser det gjennom film, og delvis i de dryppene jeg får når jeg orker å se på tv-programmer som henvender seg til den yngre generasjonen. Litt også hvis jeg klarer å lese bloggegreier. Ja, siden Naiv.Super-tiden har det vært 9/11, og det har vært Utøya, og det er klimaet. Et helt annet alvor. Men ut ifra den populærkulturen som jeg får med meg i drypp, så ser jeg ikke at det avspeiles. Der er det hæla i taket og fullstendig hedonisme. Jeg vet ikke om det er omvendt. Det burde være omvendt. Men når det er klimastreik, som mine sønner var med på forrige fredag, så er det jo mer arrangert av de voksne enn av ungene selv. Skjønt det godt kan tenkes at 20-åringer i dag blir voksnere fortere enn 20-åringer på 90-tallet.
Nazisme og dyrepuling
Mest plass i jubilantboken Smilefjes fyller en prat over flere opptakssekvenser med Kim Hiorthøy og Egil Halmøy på Lompa – hvor praten går om alt fra skrei til nazisme, hva man kan spøke med, kommunikasjon og krenkethet, hvorvidt det er noe gladkristent med å bruke smilefjes, om porno og dyrepuling – sistnevnte i kjølvannet av Loes ferskeste roman Dyrene i Afrika.
Og gjerne flere av temaene i kombinasjon – som her:
– Nazisme er et større problem enn dyrepuling.
– Ikke for en bavian.
Gratulerer med dagen, Erlend!
(foto: Anna-Julia Granberg – Blunderbuss – Cappelen Damm)
