Det er mye ensomhet i Helene Imislunds andre bok, men god ensomhet.
Alle tings kjerne er ikke bare en frase som diskuteres i tittelnovellen, men spørsmålene: Hvem er vi? Hvem er vi for hverandre? Hva vet vi? Hva får oss til å gjøre som vi gjør? er sentrale spørsmål og tematikk i denne novellesamlingen.
Det jobbes åpenbart godt med kortformen i Cappelen Damm. I fjor hadde de Mari Andreassens Hvor lenge varer vi og nå har Helene Imislund startet i et format hun behersker. Hun debuterte med diktsamlingen Spredte døtre i 2018.
Helene Imislund:
Alle tings kjerne
Cappelen Damm
144 sider
Kirsebær, sitron, joker er kjente bilder for alle som har oppsøkt en spilleautomat. Denne novellen skviser ut den uutholdelige ensomheten i et ekteskap. Det er alltid fristende å sitere John Prine, men spesielt i forbindelse med denne: There’s flies in the kitchen I can hear ’em there buzzing / And I ain’t done nothing since I woke up today / How the hell can a person go to work in the morning / And come home in the evening and have nothing to say.
Konfekt og menn
Anthon Berg er fortellingen om en konfekteskes vandring mellom mennesker som fort kunne vært redusert til en, ja, nettopp: vandrefortelling, men hver hånd esken vandrer forbi, tilfører historien noe og det lander godt.
Dunst er den ubehjelpelige mannens forsøk på å møte, traktere og holde på en kvinne på restaurant og det er som man får lyst til å gripe inn, hjelpe ham, hviske noen tips i hans øre. Knutene i sin personlighet må han løse opp i selv.
Det ordner seg ikke
Det finnes noveller her som kunne blitt skjerpet ennå mer. Alt det en app ikke er og Albinoni er ikke fra øverste hylle. Helene Imislund starter et sted, ofte et tilforlatelig sted. Novelletitlene er nøytrale, gir kun indikasjoner. Slik skal det være. Imislund lar konflikten sive inn og menneskene hennes ender et annet sted. Alt i alt er dette veldig godt håndverk til å være en bok tidlig i et forfatterskap. Novellene engasjerer og river deg såpass inn i andres liv at du får lyst til å ta dem i kragen eller stryke lett over hånden og si, det ordner seg, det ordner seg. Men det gjør jo ikke det.
VIDAR KVALSHAUG
