UKAS BOKFJES: Informasjonssjef i Spartacus forlag, Eivind Løvdal Refsnes, vil ha ny strømme-modell og bedre vilkår for laksen.
Vår stafettpinne reiser videre. Sist sendte Ingrid Goverud Ulstein den til informasjonssjef i Spartacus forlag, Eivind Løvdal Refsnes, som gjerne bruker førjulstiden på lydbøker, selv om han er svært skeptisk til strømme-modellen vi har adoptert fra Sverige. Utover det vil han gjerne takke gode kolleger som inspirerer, og ikke minst Kjetil Østli og Simen Sætre for boka Den nye fisken.
– Hva jobber du mest med akkurat nå?
Foruten det vanlige julekjøret, bruker jeg en del energi på lydbøker om dagen. Som galopperende svaksynt elsker jeg formatet. Men som forlagsmann river jeg meg i håret over at vi har landet på den svenske «alt du kan spise»-modellen for strømming. Den gjør innlesing av sakprosa til en form for økonomisk selvskading. Og den snyter lytterne for mange av de lange, spektakulære innlesningene du finner på for eksempel audible.com. Det er smått utrolig at amazons lydbokmodell gir større respekt for bøkenes egenverdi enn den modellen vi nå går for i Skandinavia.
– Bokbrøken: Hvordan er dine lesevaner – hvor stor andel av boklesingen er forbundet med jobb og hvor mye er ren fornøyelse?
Det er nok ganske 50/50 – jeg hører mye lydbøker når jeg er busspassasjer, husfar eller egentlig burde sove. Det blir fort noen timer av sånt.
– Trekk frem en i bokbransjen du virkelig verdsetter – og hvorfor?
Jeg velger meg en duo som nylig hadde 30 års bryllupsdag; Eva og Terje Thorsen. Da jeg var fersk i Spartacus og forsøkte fallby våre smått eksentriske boklister, var det fantastisk å søke tilflukt i den røykfulle kjelleren på Tronsmo. En kaffeprat med Eva gjorde underverker, jeg følte gjerne at jeg jobbet for Norges viktigste forlag etterpå. Jeg vil takke begge for både moralsk og konkret støtte, og deres herlige innsats for litteraturen og leserne her på berget.
– Hvis du skulle løfte frem en virkelig god bok du har lest det siste året – hvilken velger du (og hvorfor)?
Det ærlige svaret er faktisk en av våre egne, Den nye fisken av Simen Sætre og Kjetil Østli. Jeg ble helt revet med av deres helhjertede forsøk på å granske alt ved det norske lakseeventyret. Det er en bragd hvordan de forener minst fem sjangere i én helstøpt fortelling – dette er dokudrama, populærvitenskap, historieverk, nature writing og debattbok i ett Det er en gnist her, en puls i fortellingen, som gjør at jeg henger med hele veien, selv om jeg i utgangspunktet ikke lå våken og grublet over laks, miljø, makt og penger. Men det gjør jeg nå..
– Hva ville du helst blitt spurt om? (Og hva ville du svart)
«Etter olja skal vi leve av fisken, sies det. Kan du tenke deg å være med og dele ut penger til ambisiøse forfattere, uavhengige bokhandlere, sultne bokanmeldere og desperate forleggere fra et nytt superfond stiftet av laksebaronene Gustav Witzøe og John Fredriksen?»
Ja takk.
