– En gjeng glade amatører

SAKLIG ONSDAG: De aller fleste har hørt om Bronselagets bragd i 1936, men de færreste kjenner den virkelige historien. Den ønsker Øyvind Steen Jensen å formidle.

Det er den største prestasjonen noe norsk fotballag noen gang har utført; å motta bronsemedalje i de olympiske leker. Spillerne var absolutt ikke profesjonelle utøvere, særlig etter dagens målestokk, men de var glade amatører som gledet seg over lagets fremgang og besatt en ektefølt glede over sporten.

 

De olympiske leker i 1936 var uunngåelig preget av den politiske utviklingen på kontinentet. Tyskland var vertsnasjon, og underlagt Hitlers jernhånd. For ham var tysk seier ikke bare et mål, men et krav – alt annet var en fiasko. Dermed er kanskje hans rasende reaksjon da Norge slo Tyskland i kvartfinalen forståelig, og ikke så rent lite festlig.

 

Bronselaget

 

 

Øyvind Steen Jensen viser hvordan Bronselaget var best da det gjaldt som mest, og i en sport som i dagens moderne samfunn i alt for stor grad er preget av millionlønninger og betydelige støtteapparat, så har kanskje Per Mathias Høgmo og landslagsgutta noe å lære av Bronselaget. Det er jo de glade amatørene som står for fotballhistoriens største bragd, og ikke et moderne lag.

 

 

 

Øyvindsteenjensen

 

 

Navn: Øyvind Steen Jensen

Aktuell med: Bronselaget – historien om Norges største fotballhelter (Historie og Kultur)

 

 

 

 

 

 

Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?

Jeg har alltid vært fascinert av Bronselaget. De var en gjeng med glade amatører som kom fra det store intet og gjorde den største prestasjonen noe norsk fotballag noensinne har gjort. Alle har hørt om dem, men få kjenner den virkelige historien. Den ønsker jeg å formidle.

 

Hvorfor gjorde landslaget av 1936 det så godt?

Det var nok flere sammenfallende årsaker til det. Det var noen markante ledertyper i og rundt laget, som treneren Asbjørn Halvorsen, kapteinen Jørgen Juve og keeperen Henry «Tippen» Johansen. Samtidig var det noen eksepsjonelt gode spillere. Arne Brustad fra Lyn og Reidar Kvammen fra Viking var i verdensklasse. Brustad må nevnes spesielt. Han lagde fem mål på fire kamper og var turneringens beste spiller.

 

Hvordan opplevde nordmennene å reise til det nazidominerte Tyskland?

Asbjørn Halvorsen og Jørgen Juve følte nok et sterk ubehag. Halvorsen kjente Tyskland veldig godt. Han hadde tilbrakte ti år i Hamburg som forretningsmann og fotballspiller fra 1923 til 1933 og rømte landet på grunn av Hitler. Journalist og forfatter Juve skrev flere kritiske artikler både før og etter mesterskapet. For øvrig tror jeg de norske spillerne gledet seg over sine fremganger og lot seg imponere av arrangementet, uten å tenke så veldig mye på nazismen.

 

Alle har hørt om Bronselagets bragd. Hva er det de færreste vet om dette eventyret?

Folk har fått med seg at Norge slo Tyskland og at Adolf Hitler var til stede på kampen, men de fleste synes å tro at dette skjedde i bronsefinalen og at kampen gikk på Olympiastadion. Slik var det ikke. Norge slo Tyskland 2–0 i kvartfinalen, og den gikk på Poststadion. Det var Polen som var motstander i bronsefinalen på Olympiastadion, som Norge vant med 3–2. For øvrig var det hele seks spillere fra Lyn i 17-mannstroppen, fem av dem var i startoppstillingen. Dette til tross for at Lyn ikke vant noen nasjonale mesterskap i denne perioden. Den lille og helt ukjente Bergensklubben Hardy hadde to spillere i troppen, i motsetning til storklubben Brann, som ikke hadde noen.  Fredrikstad og Mjøndalen, som dominerte totalt nasjonalt, hadde til sammen én spiller i 17-mannstroppen, Arne Ileby fra Fredrikstad. Han kom aldri på banen.

 

Har dagens landslag noe å lære av Bronselaget?

Bronselaget var best da det gjaldt som mest.  Det er kanskje ikke helt tilfelle med dagens landslag. Samtidig har jo pengene tatt fullstendig overhånd i fotballen.  Dagens spillere, også de norske, er preget av det. De er kravstore. Spillerne på Bronselaget  fikk ingen økonomisk godtgjørelse, uten at det la noen demper på deres glede over å spille fotball. Jean-Luis Bretteville (også han fra Lyn) kunne ikke bli med til OL i Berlin  fordi han ikke fikk fri fra jobben.

 

Tre egne favoritt-dokumentarbøker som du vil anbefale videre?

Jeg anbefaler gjerne Dag Solstad og Jon Michelets VM-bøker. Liker også å lese forfatterbiografier. Espen Haavardsholm har skrevet en god biografi om Aksel Sandemose og Anders Heger har gjort det samme om Agnar Mykle.

 

 

 

 

-- annonse --