Gangstermonologene

MED INTERESSANTE INNBLIKK: Ghulam Abbas (foto: Lina Hindrum)

ANMELDT: Interessant, men nokså uttværet om norsk krimkonge.

I begynnelsen av 2022 kom nyheten om at Bonnier skulle starte et nytt norsk forlag for sakprosa, Kolombia. Grunnleggerne er forfatteren av denne boken, Kjetil Stensvik Østli, og Torbjørn Ekelund. Begge er fra før involvert i det lettere hipster-macho norske nettmagasinet for «livskvalitet og samfunn, natur og kultur» – med vekt på natur og friluftsliv – Harvest.no.

I lanseringsintervjuet med Morgenbladet sa Ekelund noe jeg innbiller meg at er sant: «[…] featurejournalistikken flytter seg fra avisene over til bok». Det innebærer at historiene vi pleide å lese i Dagbladet og VGs lørdagsbilag, samt Aftenposten A-magasinet, og fremdeles kan lese i Dagens Næringsliv på lørdager, er i ferd med å flytte hjemmefra og vokse seg store.

Tåler den overgangen?

Denne boken (utgitt på Cappelen Damm), tenker jeg, er et godt eksempel. Som også reiser spørsmålet: Tåler alle historier overgangen like godt? Tåler alle «sterke fortellinger» å bli blåst opp fra 20 000 tegn i et glanset bilag til 271 sider i en innbundet bok?


Ghulam Abbas og Kjetil Stensvik Østli:
Gudfaren – om B-gjengen, integrering og livet i den kriminelle underverdenen
Sakprosa
Cappelen Damm
271 sider

Svaret er selvsagt «nei». Ikke alle. Men i første rekke: Hva med denne? Om Ghulam Abbas, som i sin tid var tilknyttet den såkalte B-gjengen i Oslo, og etter eget utsagn var så høyt på strå at han ble kalt «Gudfaren». Ført i pennen av Østli, som mottok Brageprisen for beste sakprosabok for Politi og røver (om Tveita-gjengen, Nokas-ranet og Johnny Brenna, med flere) i 2009?

Jeg er litt i tvil. For selv om det selvfølgelig er fascinerende å få et innblikk i en norsk kriminell kultur som er så nær i tid som denne, var deler av Gudfaren nokså traurig å lese.

Gangsterdrømmen

Her skal jeg ile til og si at dette kan ha med en personlig true crime-tretthet å gjøre. Jeg mener, disse historiene er jo virkelig overalt om dagen. I podkaster og på TV, i bøker og på kino. Sannelig i avisenes feature-bilag også – enn så lenge.

Det har også med å gjøre at gangsterdrømmen – den om penger, biler, damer, klokker, Gucci og makt – er så grunnleggende banal, og så lik seg selv i alle mulige kulturer og verdensdeler. Skoletrøtt gutt dropper ut og begynner å henge med dårlige venner. Krysser den ene grensen etter den andre, lærer seg «gamet», når toppen, blir paranoid, blir tatt ned. I Norge, i nær fortid, innebærer drømmen stikkord som byvankere, Oslo City, A-gjengen, B-gjengen og Young Guns.

Vi har sett og hørt og lest om denne drømmen tusen ganger. Ikke minst i filmene Abbas gjentatte ganger viser til som gangster-dramaturgiens Rosetta-steiner: «Gudfaren» I og II (1972 og 1974) – selvsagt. Men også alle narkolangeres favorittepos, Brian De Palmas «Scarface» (1983) og Martin Scorseses «Goodfellas» (1990). Abbas har dessuten et tilforlatelig oppheng i «Analyze This» (1999). Hvori Robert De Niro spiller en mafiaboss med behov for psykiatrisk hjelp (filmen kom samme år som «The Sopranos», som jo har et lignende premiss).

Lang «oral historie»

Men det har også å gjøre med formen Østli har valgt, eller muligens blitt påtvunget som et premiss for at boken i det hele tatt kunne skrives. «Gudfaren» er nemlig en monolog rett fra Abbas munn, med kun noen få og korte innhogg fra forfatterens side. En lang «oral historie» med kun én stemme, der enkelte poenger dukker opp igjen og igjen, som gjentagelser snarere enn utdypinger.

Det er en smakssak, selvfølgelig. Men jeg skulle ønske at «Gudfaren» var mye hardere redigert, Ja, egentlig at den hadde en helt annen, mer tradisjonell form. Kort sagt: Jeg savner det tolkende, forklarende forfatter-perspektivet. Når Østli griper inn i teksten, er det som regel for å referere til rettsakspapirer, dommer og lignende. Ikke for å mene så mye for egen maskin. Men det er i alle fall oppklarende.

Glemselens slør

For det må også sies: Abbas er klar på at han ikke ønsker å fortelle alt, og i hvert fall ikke droppe navn. Dessuten på at husken hans ikke er all verden. Sitat: «Du spør om konkrete hendelser i gjengkrigen, og jeg svarer med et slør over detaljene, jeg glemmer hvem som angrep hvem i det og det slagsmålet, den og den skytingen, var det oss, var det dem?».

Noen ganger husker Abbas. Noen ganger er det «en grøt». Noen ganger må han søke på internett får å finne detaljene om sitt eget «kriminelle liv».  Forståelig det. Kronisk stress, rusmisbruk og tidens gang reduserer oss alle. Men å ikke huske stort, eller ønske å si noe særlig, er ikke det beste utgangspunktet for å fortelle en troverdig historie.

MED PÅ LAGET: Kjetil Stensvik Østli (toto: Torbjørn Ekelund)

Et eksempel, på side 174. Abbas får tilbud om å kjøpe et tonn kokain i Brasil. Sitat: «Tanken streifet meg. Det kunne vært det største opplegget jeg noensinne gjorde. Én handel, så ser de meg aldri igjen. Jeg takket nei. Eller gjorde jeg det? Hvem vet». Hei. Dette er ting vi lesere faktisk ønsker å få klarhet i.

Undertegnede velger sine faktasjekk-stikkprøver med omhu, og går helst til høykulturens sfærer for å foreta dem. Så enda et eksempel: På side 193 forteller Abbas om en dramatisk hendelse på Sognsvann i februar 2004. Denne skal ifølge Abbas og Østli ha involvert en «realitykjendis fra ‘Paradise Hotel’ som igjen var venn med en i A-gjengen». Problemet er bare at «Paradise Hotel» ikke hadde premiere i Norge før i mars 2009. Altså over fem år senere.

En detalj, ja visst, endog en ganske flau detalj å prøve å arrestere noen på. Det var sikkert snakk om en kjendis fra et annet realityprogram. For denne leser er den likevel symptomatisk for en tekst der jeg titt og ofte tillot meg å tvile, og dessuten tenkte at jeg fikk vite for lite.

Interessant innblikk

Så til det viktigste. Nemlig at Abbas i dag er en rehabilitert mann, en miljøarbeider med sosionom-utdannelse, klar på at han vil vie resten av sitt liv og sin tid til sine syv barn, ærlig arbeid, religion og å bruke sin innsikt til å forhindre at andre gjør som ham. I dette virker han troverdig, trass i at røverhistoriene hans fra gamle dager – glamourdamene, spenningen, alt det unge, dumme og rastløse – har et element av snikskryt. Abbas «12 bud», som avslutter boken, er i så måte et nyttig veikart for alle som jobber for å holde barn og ungdom på den smale sti. Lytt til erfarne asfaltjungel-folk.

Videre må jeg si at det Abbas forteller om det pakistanske miljøet og den pakistanske erfaringen i Norge, heri opptatt det han mener er kastesystemets iboende arroganse, er meget interessant, og føles som denne bokens mest unike innhold. I disse passasjene blir Gudfaren noe mer enn nok en historie om en kriminells vekst og fall. Høydepunktet er i så måte da Østli får anledning til å intervjue Abbas mor, mens faren ligger svak på sofaen. Jeg skulle hatt gjerne hatt mer slikt.

Annet å si? At teksten er fri for «kebabnorsk» og annen sosiolekt. Og at jeg tror at Gudfaren – om B-gjengen, integrering og livet i den kriminelle underverdenen ville vært en vel så god featureartikkel i et lørdagsbilag, som den er en bok.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

 

0 Delinger