Game of Thrones på norsk

- Middelalderens borgerkriger er norgeshistoriens svar på "Game of Thrones", sier historiker Trond Noren Isaksen.

Trond Noren Isaksen er denne høsten aktuell med Hellig krig om Norges krone (Dreyers). Boken springer utfra Isaksens forrige nok, Norges krone, som tok for seg kongedømmets historie sett gjennom kroningene.

– Den første norske kroningen var Magnus Erlingssons i 1164, som også var en milepæl i historien om borgerkrigene, og jeg innså raskt at der lå det en bakgrunnshistorie som definitivt kunne være verdt en egen bok.

Borgerkrigen sett internasjonalt

 Tradisjonelt har de norske borgerkrigene blitt framstilt som resultat av regionale motsetninger eller kamp om ressurser, men det er lite som tyder på at det var tilfelle, forteller Isaksen, og legger til:

– Borgerkrigene var i utgangspunktet tronstrider, hvor kampen om enekongedømmet sto sentralt og hvor den ene sida støttet kirkas oppfatning om at konger skulle være født i ekteskap, mens den andre holdt fast på den norske skikken med at alle kongssønner hadde lik rett til tronen enten de var født av dronninger eller trellkvinner.

Historiker Trond Norén Isaksen er kjent for sitt arbeid med historien til det norske kongehuset. Denne høsten har han satt den norske borgerkrigen inn i en europeisk sammenheng:

– Borgerkriger var slett ikke uvanlig i Europa på 1100-tallet – på noenlunde samme tid som det ble kjempet om den norske tronen pågikk det også væpnede tronstrider i blant annet Danmark, Sverige og England. Det spesielle med den norske tronstriden var at den etter hvert fikk et uttalt preg av hellig krig og varte så lenge som i 110 år, riktignok med flere opphold underveis.

Korstogstanken

– Historikere har ikke hatt klart for seg sammenhengen mellom borgerkrigene og korstogene, som gjorde at det var en hellig krig som utspilte seg i Norge, sier Isaksen.

Korstogstanken, ideen om den hellige krig, ble overført til den mindre hellige striden om den norske tronen. Isaksen forsøker å gi borgerkrigene et nytt perspektiv ved å sette konflikten inn i en ideologisk kontekst:

– Mens korstogene har vært et av de temaene det har blitt forsket mest på internasjonalt de siste tiårene, har det norske historiefaget ikke vist interesse for korstogene, og selv noen av landets fremste historikere har fremmet feilaktige og utdaterte påstander som at Sigurd Jorsalfares korstog egentlig var et vikingtokt eller et statsbesøk, sier Isaksen.

Magnus Erlingssons kroning (tegning av Erik Werenskiold fra Snorres kongesagaer)

Norge på 1100-tallet var preget av en bitter krig om den norske tronen. Og samtidens korstogsideologi brakte et hellig preg over tronstriden. Selv om borgerkrigen har blitt foreviget i utallige bøker og filmer – senest i 2015 med Nils Gaups’ Birkebeinerne – er kunnskapen hos den jevne nordmann under pari:

– Middelalderens borgerkriger er et av de virkelig store dramaene i norsk historie – norgeshistoriens svar på «Game of Thrones», med den forskjellen at denne historien er sann. Allikevel ser ikke folk ut til å ha stort mer enn en vag anelse av at det hadde noe med birkebeinere og baglere å gjøre.

Fokus på damene

Sentralt i Isaksens høstaktuelle bok står fortellingen rundt de historiske karakterene, og deres egne personlige motiv for å søke makten for seg selv og sitt hus:

– Norske historikere har hatt en tendens til å sverme for den mystiske, begavede eventyreren kong Sverre, men mange av de nyskapningene han lenge fikk æren for ble i realiteten innført under rivalen han beseiret, kong Magnus Erlingsson.

Men Isaksen svermer ikke for Erlingson, men heller for de historiske kvinnefigurene den norske historiefortellingen ofte glemmer:

– Flere av dem spilte aktive og interessante roller, som for eksempel Kristin kongsdatter, Sigurd Jorsalfares datter og Magnus Erlingssons mor, men i mange tilfeller skulle jeg ønske vi visste mer om dem enn det er mulig å finne ut av gjennom de bevarte kildene.

Isaksen har også viet en del av oppmerksomheten til dronninger og andre kongelige kvinner som ofte havner i skyggen av kongene.

– For eksempel var Harald Gilles dronning, Ingerid Ragnvaldsdatter, åpenbart en kvinne som visste hva hun ville og som grep aktivt inn flere ganger. Hun var gift fire ganger og en del historikere har derfor stemplet henne nærmest som ei tøyte, men i virkeligheten handlet det jo om at kongelige kvinner ble brukt til alliansebygging gjennom ekteskapsinngåelser.

– Ingerid hadde ti eller kanskje tolv barn som spilte sentrale roller i tronstridene i Norge, Danmark og Sverige – inkludert en svensk konge, en norsk konge og baglerbispen Nikolas Arnesson. Dermed er det fristende å se henne som en slags edderkopp i nettet av allianser og intriger, men dessverre tier kildene helt om henne etter 1161 og vi vet ikke en gang når hun døde.

Kong Sverres takkebønn etter seieren i slaget ved Fimreite (tegning av Andreas Bloch, foto Nordic Image)

Men det er en annen karakter Isaksen syns er spesielt fascinerende, nemlig Sigurd Jorsalfare:

– Han var den siste vikingkongens sønn og ble selv den første europeiske kongen som dro på korstog til Jerusalem. For det fikk han åpenbart heltestatus både i Norge og utlandet. De siste leveårene hans ble formørket av psykisk sykdom, men flere tiår etter hans død kunne etterkommerne hans ennå seilte på populariteten hans. Ingen konge på hans tid hadde sett så mye av verden som han, og på mange måter brakte han Norge nærmere Europa og kristendommen.

 

(Hovedfoto: Øyvind Sten Arntsen/Museum NRK P2)

 

131 Delinger