Runder 70: – Jeg våknet og tenkte «endelig»

JUBILANT: Torgeir Rebolledo Pedersen feires i Odalen og med ny bok i butikkene i august. Foto: Bjørnar Øvrebø.

Poeten Torgeir Rebolledo Pedersen feirer med elgkaker og champagne.

Det sitter en myk stålgrå såte i Bibliotekbaren på Bristol, det vil si at i dag vifter han bort fluer i varmen i Odalen, men han er ofte å se i Bibliotekbaren, som et sted for smørbrød, samtale og planlegging av angrep på kulturminister Lars Roar Langslet. Mellom tiden som medlem av geriljagruppa Stuntpoetene (som forkortet Lars Roar Langslet til ANGST) og til utgivelsen av en tykk bok med Dikt i utvalg, ligger det et helt liv.

I dag fyller du 70 år, Torgeir Rebolledo Pedersen. Hva tenker du om det? 

Jeg våknet og tenkte «endelig», jeg har gledet meg til dette veldig lenge. Ryggen er litt dårlig, det er en liten skavank, men ellers er jeg fornøyd. Her på hytta svømmer jeg, basker og fisker abbor.

Hvordan feires dagen?

Med hjemmelagde elgekaker. Elg fra Aust-Agder og jeg lager dem selv.  Og champagne. Ikke elg og bacon, men elg og champagne.

«Det er ved første øyekast lett vovet og muntert, ved nærmere ettersyn originalt tenkt, intelligent og tankeeggende som det meste av Rebolledo Pedersens diktning», skriver Vigdis Hjorth i Hjort i innledningen til Dikt i utvalg.  Kommentar?

Det er hyggelig at hun synes det og jeg synes det sjøl. Jeg er ikke morsom for morsomhetens skyld, det er sjeldent morsomt. I Norge har vi et syndrom: Legger vi ansiktet alvorlige folder, da er vi dype. Om vi ler, er vi grunne. Jeg prøver å finne den alvorlige humoren. Samtidslyrikken er for påtatt seriøs og jeg får jo ikke til  å skrive romaner, men musikkdramatikk har jeg visst talent for.

Ikke mange forfattere har et skikkelig yrke. Du er arkitekt. Hvordan slår det inn i skrivingen eller slår poesien inn i arkitektvirket?

Jeg er opptatt av struktur og få bildet til å vare, finne metaforer som hører hjemme i samme språklige hus, finslipe språk med bærende elementer som holder. Diktet skal bære en mening, bære seg sjøl. Og det er kanskje noe av det samme arkitekten er opptatt av?

Er det blitt bedre for poetene i løpet av disse årene? Får du kontakt med den gamle aktivisten i deg?

Aktivisten lever i beste velgående. Sammen med gode venner har jeg et prosjekt opp mot valget i 2021 der vi skal oppfordre kunstnere til å engasjere seg mer i politikken med sine kunstneriske verktøy.

Vet ikke helt om bedre for poetene, men poesien lever heldigvis sitt eget liv. De siste årene har vi fått veldig mye digital formidling og digitale diktfora. Der deltar ikke jeg, men jeg er for det, altså. Mitt dikt Tidr i 1983 forespeilet dette. Tidr koker språket ned og dermed blir det politisk.

Du skal få gå til champagnen og elgkakene, men hvilke yngre poeter vil du peke på?

Amalie Kasin Lerstang er en fascinerende lyriker som har beina planta i grunnplanet og på Notodden. Vårs er en god samling.