KOMMENTAR: Det var først da danske Information tok tak i forfatterens egen historie at også norske kulturredaksjoner våknet opp. Og med det ble Hilde Rød-Larsens "Diamantkvelder" et debattinnlegg.
Kan en roman egentlig leses uavhengig av debatten den skaper? Er det troverdig at Hilde Rød-Larsen først under romanprosessen skjønte det var sin egen #metoo-historie som trengte seg på? Hvorfor har ingen norske kulturredaksjoner fanget opp linken mellom romankarakteren og romanens forfatter?
Spørsmålene ble mange da jeg tok fatt på Hilde Rød-Larsens roman Diamantkvelder i det hun lanserte at hun ønsket å utvide debatten rundt #metoo og uttrykte skuffelse over forlagets lanseringsstrategi.
Det måtte en danske til
Forfatter Hilde Rød-Larsen ble nylig intervjuet i danske Information, flere måneder etter at Diamantkvelder ble utgitt her i Norge og før den utgis på dansk av forlaget Gutkind. I intervjuet kommer det frem at de seksuelle overtrampene hovedpersonen gjennomgår er selvopplevd av forfatteren selv. En opplysning som tilsynelatende er gått hus forbi i det norske medielandskapet.
Inntil intervjuet sto på trykk i den danske avisen 25.11.22 hadde boken fått noen fine anmeldelser rundt utgivelsestidspunktet og forfatteren hadde stilt opp i et par intervjuer. Med intervjuet i Information våknet kulturavdelingen i medie-Norge brått.
Var det fordi man antok at de betente sekvensene var ren fiksjon? Var det noe her vi alle hadde oversett? Eller var det noe vi hadde sett, men ikke fant at var av nyhetens interesse? Var temaet «så 2017»? Eller, enda verre: Kan det hende det var noe her flere hadde skjønt, men ikke ønsket å ta tak i? Snakker vi her rett og slett om berøringsangsten forfatteren selv viser til i intervjuet med Peter Nielsen?
I intervjuet med Rød-Larsen Bok365 selv hadde på trykk ved utgivelsen (2.08.22) sier hun at romanen er «en mosaikk av egne erfaringer og fri fantasi». Til Kulturplot (24.08.22) sier hun at romanen skildrer «erfaringer som minner om, men som ikke er blåkopier av, mine egne.»
Mulig hadde dette vært anledninger til å forfølge hva forfatteren mener. På den annen side, for å si det med Siss Viks ordlyd i hennes bokbrev: «Vi er blitt fortalt av forfattere gjennom mange år at det er ufint å grave i spørsmål om handlingen er selvopplevd. En roman er en roman.» Om det var ønskelig å utdype det nærmere, kunne kanskje forfatteren selv ha valgt å utbrodere? Det gjorde hun da også et forsøk på – i et annet medium og format.
Ønsket debatten velkommen
Omtrent fire måneder etter bokens lansering, står en kronikk av forfatteren på trykk i Morgenbladet (1.12.22). En kronikk Rød-Larsen forteller at hun første gang sendte inn i august, da boken ble utgitt. Hvorfor denne kommer på trykk først nå, kan man jo undre seg over. I kronikken skriver Rød-Larsen eksplisitt: «Jeg har selv opplevd å bli seksuelt utnyttet på en måte som ligner på det Agnete opplever, av en terapeut jeg trodde så meg og kunne reparere meg.».
Forfatteren har altså ønsket å snakke om koblingen til sin selvopplevde #metoo-erfaring. Det gjorde hun også, i et intervju som sto på trykk i Tara i august: «Jeg har selv opplevd å bli seksuelt utnyttet på en måte som likner på det Agnete opplever, og har også brukt virkelig lang tid – mange tiår – på å erkjenne at det faktisk var det som skjedde». Likevel var det først da danske Information tok tak i dette, at det ble debatt.
Har norsk kulturbransje sett seg ferdig med alt som handler om virkelighetslitteratur? Eller handler det om at vi har lagt #metoo-debatten bak oss? Det er i så fall verdt å merke seg at DNs kommentator Eva Grinde sår tvil om det Rød-Larsen beskriver er en reell #metoo-hendelse. Er det altså ikke rom for å se på en utvidelse av begrepet, slik forfatteren selv ønsker? Eller var det hensynet til den anonyme, men nå så mye omtalte profilerte psykiateren som har en finger med i spillet (slik det stilles spørsmål om i Norsken, svensken og dansken sin sending 3.12.22)?
Uansett, etter avsløringen i den danske avisen var et faktum, fulgte psykologisk.no opp med en artikkel tre dager senere. Der går Rød-Larsen langt i å beskrive hendelsesforløpet mellom henne og det psyklogisk.no kaller «den profilerte psykiateren».
Bevisst strategi å skjule koblingen?
To dager etter det følger VG følger etter med et intervju med forfatteren, hvor hun også uttrykker at «hun ble bedt av forlaget Aschehoug om ikke å snakke om at den [romanen] sprang ut fra egne erfaringer med seksuell utnyttelse». Dette tilbakevises av forlaget.
Til Morgenbladet (2.12.22) forteller Rød-Larsen at hun skulle ønske forlaget Aschehoug markedsførte romanen Diamantkvelder som en metoo-bok som sprang ut av hennes egne erfaringer med seksuell utnyttelse. Aschehoug uttaler at de ikke har forsøkt å skjule at romanen har fellestrekk med forfatterens egne erfaringer.
Siss Vik (NRK) skriver i sitt bokbrev at hun ikke har fanget opp et «slikt hint om at Hilde Rød-Larsen hadde lyst å snakke om sitt eget liv i forbindelse med en bokutgivelse».
Nå har saken eskalert ytterligere, etter at Helsetilsynet har flagget offentlig at de ønsker å se nærmere på saken, og har tatt kontakt med Rød-Larsen. Psykiateren hevder gjennom sin advokat at han ikke frykter noen konsekvenser, i og med at de to ikke har hatt en behandler-pasient-relasjon. Flere psykiatere hevder at hendelsesforløpet, slik Rød-Larsen beskriver det, likevel kan være i strid med god legeetikk.
Kan romanen nå leses uavhengig av debatten?
Selv ble jeg nysgjerrig på romanen da dette eskalerte og la umiddelbart alle andre bøker til sides.
Det som trigget min nysgjerrighet nå først og fremst, var snarere spørsmålet om forfatteren nå skader sitt kunstneriske prosjekt med å blande virkeligheten inn i fiksjonen. Vil romanen kunne stå seg gjennom dette? Forlaget har uttalt at de ønsket å utgi boken «på grunn av dens kunstneriske kvaliteter (VG)». Herunder forstått var tematikken underordnet.
Jeg ble også nysgjerrig fordi jeg har lest forfatterens første roman. Jeg likte den godt, hun har en god penn. Men historien ble ikke med videre i meg – ikke slik jeg nå opplever at Diamantkvelder kommer til å gjøre i langt større grad. Det kan blant annet handle om at dette er en nydelig skrevet og utforskende roman, og ikke minst handler det om hennes fortellergrep. Men det er også mer.
Det kan nemlig også handle om at jeg nå vet at forfatteren selv hevder at overgrepssituasjonen i boka er hentet fra virkeligheten. At hendelsene på lakenet på psykiaterbenken fremstår enda mer grelle nå som jeg vet at forfatteren selv hevder at dette faktisk har hendt henne. Men det et par andre perspektiver jeg også vil løfte frem fra det jeg sitter tilbake med en opplevelse av.
Et større perspektiv
Jeg tror nok gjerne en forfatter kan stå i veien for sin leser. Det mener jeg ikke er tilfellet her. I stedet opplever jeg at Rød-Larsen utvider den litterære fortellingen gjennom sin egen historie ved å spenne opp et større lerret for hva vi tenker #metoo og overgrep handler om per i dag. I kjølvannet av offer-rollen forfatteren nå aksepterer, løfter hun også frem «skam-skammen». Altså at hun eksemplifiserer skammen over å føle skam.
Ikke minst opplever jeg at Diamantkvelder også handler vel så mye om skrivingens helbredende kraft og hvordan vi kan skrive oss en ny forståelse av selvet og virkeligheten. For det er gjennom å skrive denne romanen, forfatteren ifølge seg selv endelig kan se seg selv som et offer – noe hun i intervjuer vedgår lenge å ha benektet til det ytterste.
Ikke bare skriver hun romanen. Hun velger å sende den inn til et forlag og få historien ut i verden, selv om den delvis er tett på eget liv. Videre ønsker hun tydelig å legge opp til debatt. For selv om boka ikke ble skrevet som et innlegg i en debatt, har den blitt det. Som forfatteren er sitert på i danske Information: «Det finnes et annet rom utenfor romanen, hvor jeg kan kommentere det som foregår, og så må romanen stå for seg selv.»
At romanen er blitt et innlegg i en debatt, forringer ikke hennes kunstneriske prosjekt. Det forsterker det.
METTE SOLBERG FJELDHEIM
Mette Solberg Fjeldheim har tidligere (2002 – 2017) jobbet med markedsføring og kommunikasjon i Aschehoug forlag, som har utgitt Hilde Rød-Larsens to romaner.
