Forjævlig og vidunderlig

Det er et inderlig, mollstemt familiedrama Alex Schulman har valgt å fortelle i Overleverne – en roman som bærer sin tittel med rette. Tidligere har han penslet ut familiehistorie gjennom de kritikerroste selvbiografiske sakprosabøkene Skynda att älska, Glöm mig og Bränn alla mina brev. Heller ikke Overleverne er uten innslag fra eget levd liv.

Forlengs og baklengs

Startpunktet i romanen: Tre brødre møtes igjen på torpet hvor de har tilbragt sine mange barndoms somrer. Der sitter de til dels blodige og ille tilredt, i skinnet av blålys fra utrykningskjøretøy. Noe er gått galt.

Alex Schulman:
Overleverne

roman
Gyldendal
265 sider
Oversatt av Andreas E. Østby

Det andre tidsplanet: Barndommen på det samme torpet, skogene rundt, vannet, den dysfunksjonelle kjernefamilien.

Schulmann har selv ikke lagt skjul på at han har en viss besettelse for det fortellertekniske, og her utnytter han det til fulle: Nåtiden fortelles baklengs, mens fortiden fortelles kronologisk forlengs, vekselvis i relativt korte kapitler – inntil de to planene møtes.

Fungerer det? Ja, langt på vei gir det gode vekslinger og fremdrift. I midtpartiet av romanen også nødvendige pusterom. For selv om heller ikke nåtidssporet er balsam for skadeskutte sjeler, gjør det ikke like vondt som barndommens smertefulle tilbakeblikk.

Blant Nordens beste

For et tiår eller to siden tilbragte denne anmelder atskillig tid i Stockholm, både av profesjonelle og andre årsaker. På den tiden dukket Alex Schulman opp som en profil i media – primært som kjendisjournalist og spaltist. Når man holder datidens Schulman opp mot nåtidens, fortoner forflytningen han har tilbakelagt i disse årene seg som smått uvirkelig – fra datidens tabloide små brøl, til den vakre prosaen man finner mellom permene i Overleverne. For la det være klart: På sitt beste ser vi i Alex Schulman konturene av en av Nordens ypperste forfattere i dag.

Beretningen om familien – de tre brødrene, den stadig mer alkoholiserte moren, faren som flyter inn og ut – er blitt en slags kammerdrama på torpet, etter hvert vekslende med livet i byleiligheten. Det et vondt og det er knugende tett, hele tiden er det noe som truer med å knuse det hele i tusen biter. Eller rettere sagt noen: moren eller faren, de som skal beskytte deg her i livet.

Som trekkpapir

Det er i disse kamrene vi lenge befinner oss. Verden og livet på utsiden får vi bare noen hint eller lukter av: Storebroren som setter seg på den solglinsende mopeden, på vel til butikk-sommerjobb. Storebroren under student-feiringen, han som dukker opp med skinnet, lyset, lukten og lyden av fest, glede og vennskap.

Historien betraktes gjennom den mellomste broren Benjamins blikk. De tre brødrene velger hver sin tilnærming til sommerdagene på torpet. Storebror distanserer seg og stenger lyder og sanseinntrykk ute, liggende i en hengekøye med walkman og hodetelefoner. Lillebror er lenge for liten til å forstå hva som utspiller seg. Med Benjamin er det annerledes. Han sanser nærmest som trekkpapir. Ingen bevegelser, replikker eller vekslinger i sinnsstemning går ham forbi, han vil se og sanse og fortolke og være to skritt foran. Både storebrorens og Benjamins tilnærming er lett forståelige forsvarsmekanismer i denne svært så dysfunksjonelle familien.

Schulmann er også dyktig til å vise at det er forskjellige historiefortellinger, sannheter og virkeligheter som avdekkes hos de tre brødrene etter hvert som romanen skrider frem – og tilbake.

Vodka og salami

Familien klamrer seg fast til de ytterst få lyspunktene i hverdagen, som storebrorens gode skoleprestasjoner. De forsøker å tviholde på det lille de har igjen av verdighet – etter hvert som hverdagsmiddagene forsvinner, og man etter hvert sitter igjen med noen skarve søndagsmiddager.

Schulmann maler ut bildet av familien gjennom gode enkeltepisoder: Som når faren sender brødrene ut i en svømmekonkurranse, nærmest på liv og død der ute i mørket. Når brødrene får kjempet seg inn igjen og er vel tilbake ved strandkanten, er faren intet sted å se. Eller når familien pakker seg inn i Volvo-en, ut fra sommertorpet langt inne i skogen på vei til sin tradisjonelle midsommar-feiring: En middag på kroa ved europaveien. Serverer de spekefat? Nei. Det gjør de slett ikke, men salamien de pleier å ha på pizzaen får duge, som følge til de uendelige småglassene med bar vodka som moren og faren skyller ned. Ungene sitter med hver sin brus og sugerør, og betrakter hvordan foreldrene flyter gradvis vekk.

Få fluktmuligheter

Det er vekslende, tidvis inderlige, men også skjøre allianser – brødrene mot resten, de to minste mot den eldste, men også glimt av at den eldste evner å se de to yngste. Som når han om kveldene kommer tilbake til torpet på mopeden fra sommerjobb på butikk, og har fått lov til å sope med seg smågodt som har havnet på gulvet. De yngste griper posene begjærlig og spiser dem tomme etter å ha plukket vekk grus og dritt.

Fluktmulighetene fra torpet få, og blir ytterligere begrenset ved at faren første feriedag trekker kontakten ut av støpselet, kveiler sammen ledningen og legger den oppe på TV-apparatet, og forkynner at slik skal den ligge hele ferien.

Det er blitt en forjævlig, vidunderlig roman av dette. Ikke minst skyldes dette hvordan Alex Schulmann tegner den spinkle og tenksomme Benjamin, han som vil at skal gå bra og tror at han kan reparere denne familien som stadig krakelerer og truer med å gå i tusen knas foran øynene hans.

Praktfulle bilder

Bildene Schulmann maler, er usedvanlig vakre. Det gjelder eksempelvis den innledende beskrivelsen av torpet og omgivelsene rundt. Det skakke huset med det solblekede røde treverket, «hvor taksteinene har vokst sammen, taket er som en hud fra et forhistorisk dyr.»

«Avstandene er mindre enn han husket dem, kjerret som tidligere var så spøkelsesaktig, uendelig, tar det nå sju skritt å tråkke gjennom. De mystiske kampesteinene er nå fullstendig forståelige. Men grantrærne er fortsatt ufattelige. Når han kikker opp mot tretoppene, blir han svimmel, det føles som han vil falle rett ned gjennom dem.»

Eller fiskegarnet der nede i sjøen, beskrevet som «et mørke som ferdes gjennom et enda større mørke». Schulman evner å servere disse språklige bildene uten at det virker svulstig og pålesset, aldri søkt eller konstruert.

Romanen har fått en usedvanlig god norsk oversettelse av Andreas E. Østby, som yter Alex Schulmans språk og vakre bilder all mulig rett (så får det kun være en parentes at anmelderen heller hadde sett «dörren på vid gavel» oversatt til «på vidt gap», enn til «på vid vegg»).

Barndomsscenene skinner sterkest i denne romanen, hvor Schulman også byr på en siste dramatisk omdreining. Den kunne gjerne vært unngått.

VEBJØRN ROGNE