Om kjærlighet og sex før sekstitallet ble sekstitallet. Ian McEwans tragikomiske versjon.
En sommervarm scene på den engelske sørkysten. Et engelsk vertshus fra syttenhundretallet. Et ungt, vakkert par. En stue med terrassedørene halvåpne. Utenfor: Den engelske kanal og en rullesteinstrand. I rommet ved siden av: En uberørt, smal dobbeltseng. To unge mannlige oppvartere går til og fra med maten. Det unge paret har giftet seg, samme dag, bare timer før.
En idyll, og en idyllisk åpning på en roman om kjærlighet, kan den som plukker opp boka forledes til å tro. Det engelske originalomslaget på On Chesil Beach (2007) – en sugende symfoni av et strandbilde i blåtoner, med en kvinne i en hvit, tynnstoffet, flagrende kjole – drar tankene i samme retning.
Men forfatternavnet, Ian McEwan, ga mange lesere bange anelser. Det viste seg også at de som assosierte til farlige understrømmer og konflikt mer enn mild bris og harmoni, fikk rett.
Dristig erotikk
Ian McEwan (f. 1948) hadde debutert 32 år tidligere, og skapt seg en tydelig forfatterprofil, ikke minst som skildrer av det erotisk dristige. De to første bøkene, novellesamlingene First Love, Last Rites (1975) og In Between the Sheets (1978) var fulle av originale fortellinger med seksualitet som omdreiningspunkt, og vakte både ubehag og oppsikt. Utvalgte noveller fra begge bøkene kom på norsk i Kjærlighetens handlinger og andre noveller (1992).
Noen år senere ble en McEwan-BBC-produksjon skrinlagt. Det ble sagt at den hadde obskøne trekk.
I romanen The Cement Garden (1978), på norsk i 2002 som Sementhagen, forekommer både søskenincest og en nedgravd mor. Det kallenavnet samtiden ga ham, Ian Macabre, oppsto altså ikke helt tilfeldig.
En populær forfatter
Fra 80-tallet av flyttet forfatterskapet seg, om ikke helt bort fra det makabre, så i hvert fall mot et større publikum og åpnere fortellinger. Men kjærlighetens mange uttrykksformer fortsatte å inspirere forfatteren til bøker med skrå og fascinerende innfallsvinkler
Enduring Love (1997), på norsk Kjærlighet ved første blikk (1997), er en av dem, en kjærlighetsroman av det mer bisarre slaget. I åpningssekvensen på boka – en av de flotteste i moderne romanlitteratur – opplever en gruppe mennesker at en varmluftballong med en liten gutt i, løsner fra festet og letter. I løpet av redningsaksjonen får en av hjelperne et sykelig, erotisk oppheng på bokas mannlige hovedperson. Denne besettelsen, og innvirkningen på en lang rekke menneskers liv, utgjør romanens dramatiske handling.
Også i det som foreløpig er McEwans største litterære suksess, romanen Atonement (2001), Om forlatelse (2001), er det kjærlighet og besettelse som er nerven i fortellingen. Handlingen strekker seg fra 1930-tallet og ut hundreåret, genialt oppdelt på en måte som må ha hentet inspirasjon fra Virginia Wolfs To the Lighthouse. Briony, den fantasifulle jentungen i den første delen, dikter opp en fatal løgn som får konsekvenser for alle rundt henne, ikke minst for de unge elskende, Cecilia og Robbie.
Horror og komedie
Seks år senere kommer så On Chesil Beach, på norsk i John Erik Lindgrens oversettelse.
I hjemlandet blir den 163 sider lange boka kalt «a novella», og «a miniature», og nominert til den viktige Booker Prize, etter en formell diskusjon om lengden. Den prisen hadde McEwan allerede vunnet, med Amsterdam, som hadde fått en mer blandet mottakelse. I 2007 vant han ikke.
Men kritikken av romanen er overveiende positiv, både i England og i USA. Julian Barnes kaller den ”briljant” og skriver at det er en roman der både lidenskap, ”det engelske” og misforståelser fører til en følelsesmessig katastrofe. Jonathan Lethem i New York Times ser mer av det komiske, og sier at den balanserer mellom ”horror” og ”comedy”, og at den har Monthy Pyton-aktige overtoner.
Dessuten knyttes en småpussig historie til stranden i boka: I et tv-intervju fortalte forfatteren at han hadde et par steiner fra Chesil Beach liggende foran seg mens han skrev. Men da han ble utsatt for kritikk av naturvernere, og truet med bot av lokale myndighetene, returnerte han steinene, sa at han ikke visste det var ulovlig, og at han med glede brakte dem tilbake til den vakre stranden.
Elefanten i rommet
Etter hvert som romanens bryllupsdag går mot kveld blir det klart at balansekunsten dem imellom er en krevende øvelse.
Mye av grunnen ligger i de utdelte kortene:
Forbindelsen mellom han og henne, Edward og Florence, er et møte mellom to ganske adskilte engelske samfunnsklasser. Hun er fra Oxford og en velhavende akademikerfamilie. Han er fra lenger ut på landet, fra enklere kår, og har en mor som er hjerneskadd etter en ulykke. Hun er en lovende fiolinist, han er en noe motvillig akademiker. Han er bristeferdig av ungt begjær, og ser forventningsfullt fram til bryllupsnatten. Hun elsker ham, men har et ytterst vanskelig forhold til det fysiske. Nesten helt skjult, inne i romanens dypeste rom ligger en vag antydning om at hun kan ha hatt en incestuøs erfaring som tenåring. På det bevisste plan har hun forvist erfaringen. For den dagklare kilden hennes til sex er en oppslagsbok, en teknisk manual.
Antakelig begjærer hun sin fiolin mer enn sin ektemann. Han er derimot en dreven masturbatør, som med smerte og forventning har levd i avhold en hel uke. Hun skjønner hva han venter på, men nøler med å gi ham det. Det kan umulig balanseres.
Og på den litt for smale sengen skjer det som har ligget i kortene: Fomlingen og nølingen, utsettelsen og sjenansen ender med at Edward kommer for tidlig. Alt ender bokstavelig talt i en fuktig beskrivelse på fire ord. På stranden, da alt er for sent, blir de faktisk enige om disse fire ordene: ”Det er bare søl”.
Før fri sex, dessverre
Romanen fortelles via tre stemmer: Via Edward og Florence, som på samme dag både er svært lykkelige og dypt ulykkelige. Og dessuten av en forteller, som fra første øyeblikk, og fra sin allvitende posisjon viser fram og kommenterer, både lykken og ulykken deres.
Den ene lange scenen romanen består av er lagt til det fatale året 1962, før sekstitallet flommet over av love og sex og frie forhold. Og noe av det ironiske, lett bedrevitende ved fortellerens posisjon henger sammen med denne historiske plasseringen.
Da Ved Chesil Beach kom ut i 2007, var den allerede en (riktignok ”fersk”), ”historisk” roman. Nå lå det en slags vemodig – og for svært mange lett komisk – halvtone over det hele, ikke minst over sexen.
For hvis bare Edward og Florence hadde vært født litt senere, hvis den seksuelle frigjøringen hadde skjedd litt før, hvis de ikke begge hadde vært så tause om hvordan de egentlige hadde det, hvis de hadde snakket litt mer, røpet litt mer … kunne de kanskje ha funnet fram til en måte å leve sammen på. Eller hvis Edward hadde kunnet akseptere, det for ham i 1962 utenkelige forslaget som den elskende, men kyske Florence kom med: At de kunne leve sammen som ektefolk, men at han, inntil videre, skaffet seg sex fra andre enn henne.
På kino
I år, ti år etter at romanen utkom, og 55 år etter tidfestingen av brudeparets sørgelige skjebne, har Ian McEwan skrevet manus til en spillefilm basert på boka. Den er vist på noen festivaler, og skal ut til publikum tidlig neste år. Dominic Cooke heter regissøren, og filmen er innspilt på Chesil Beach. Hovedrollene som Florence og Edward spilles av irske Saoirse Ronan og britiske Billy Howle.
Ironisk nok har Saoirse Ronan vært i det McEwanske rampelyset tidligere. Som 13-åring var hun den unge, kreative lystløgnersken Briony i filmatiseringen av Om forlatelse, hun som blir forfatter og bruker resten av livet til å bearbeide sin egen versjon av sannheten.
I Ved Chesil Beach avviser Florence ektemannen Edward, men lykkes med fiolinkarrieren. Men under hver konsert dras blikket hennes mot 9C, det setet han en gang sa at han ville komme til å sitte på.
