ANMELDT: Spennet mellom de levende og de døde krymper i Carl Frode Tillers nye roman "Flukt". Virkelighetens grenser bøyes, men smerten over et dødt barn forblir.
Johannes er død. Tilbake står foreldrene Elisabet og Sakarias. De har taklet sønnens død ulikt, og etter ulykken er har de skilt lag. Likevel ender de opp med å feire den første julen etter ulykken sammen. Spørsmålet om hvem man er som foreldrene uten barn, blir utgangspunktet for en liten bok som rommer en stor fortelling om ensomhet og en familie i sorg.
Det er julaften, den første etter Johannes’ død. Sakarias er på besøk hos Elisabet, i hans gamle hjem. Hun har på den røde penkjolen han liker så godt og hun spiller Bach på piano – alltid Bach. Sakarias har det hyggelig, men er usikker på om han kan stole på det når Elisabet sier hun ikke skal bli full. Hun fyller et glass til – det siste, sier hun – og spiller Johannes’ favorittstykke. Sønnen snakker de lite om. Den stille sorgen spiser dem opp.
Sømløse overganger
Carl Frode Tiller:
Flukt
Aschehoug
199 sider
Da de legger seg på julaften, skjer det noe. Flukt går fra å være en roman til en sjangeroverskridende bok. En revne i rommet åpner seg og viser scener fra dagen som har gått, og scener fra Johannes’ liv før han døde. Er det er drøm? Er det guddommelig inngripen? For leserne blir det magiske realisme der virkeligheten tøyes; for Elisabet og Sakarias forblir det et mysterium. I sømløse overganger skifter Tiller fra Elisabet til Sakarias til Johannes og tilbake igjen, det er jul og sommer om hverandre:
på juletreet inne i stua og dei to plastposane som stod like innanfor døropninga, dei var så fulle av gåver at dei bula ut på sidene, og slike musklar kom eg aldri til å få, uansett kor mange armhevingar eg tar, tenkte eg da pappa løfta stigen ned frå garasjeveggen, og eg såg dei store overarmsmusklane som låg der og bula under huda.
De skiftende perspektivene avslører hele tiden nye dimensjoner og Johannes blir klarere for både foreldrene og leseren. Det er gjennom disse glimtene vi blir kjent med Johannes. Etter hvert avdekkes hans usikkerheter, men også en hemmelighet som gjør at han sliter med å skaffe seg venner og være som andre gutter. Tolvåringens ensomhet gjennomsyrer sidene. Når det går opp for oss at foreldrene lærer like mye om sin egen sønn denne julekvelden som det leseren gjør, skjærer det i hjertet. Smerten deres over å ikke kunne gå tilbake og beskytte sønnen sin, blir min.
Komiske utvekslinger
Selv med en historie om sorg og eksistensiell smerte klarer Flukt å være levende og underholdende. I tillegg til den originale historiefortellingen, er Tillers måte å bruke språket på strålende. Det er uanstrengt og økonomisk, og så dynamisk at det er umulig å ikke la seg begeistre og rive med. Tillers evne til å skrive mellommenneskelige relasjoner gjør Flukt rå, ærlig og gjenkjennelig, samtidig som jeg humrer underveis. Som da Elisabet går inn for å være vrang rundt storebroren sin fordi han er en bedreviter. Også scenene mellom Sakarias og hans mor er kostelige. Hun trer stadig inn i en offerrolle i forsøk på å skape sympati, samtidig som ensomheten hennes blir tydeligere. Hun blir en del av narrativet om en familie som ikke snakker sammen. Trass den triste undertonen, blir utvekslingene komiske, for vi har alle møtt noen stadig gjør som Sakarias’ mor:
Har du vondt? sa eg.
Ho lo på ein måte som skulle fortelje at det var et dumt spørsmål.
Vondt har eg heile tida, Sakarias, sa ho.
Å lese Flukt er et frisk pust. Med en strålende utført sirkelkomposisjon dras jeg inn, fascinert av historien og måten den fortelles på. Når du er ferdig med siste side – gå tilbake og les første kapittel igjen. Å tematisere et barns død er et risikabelt prosjekt. Tiller løser det elegant med sensitivitet og omsorg overfor karakterene og gjør med det Flukt til en av de vakreste utgivelsene i høst.
MAREN DAHL KELLER
