For menigheten

DEBATT: Dagfinn Høybråten (67) innførte røykeloven, vet du. Det har han ingen planer om å la oss glemme.

Det nittende ordet i det første kapitlet i denne boken, er «søndagsskolen».

«‘Alt som betyr noe, lærte jeg som barn’, skriver forfatteren David Kvebæk. Den første sangen jeg lærte på søndagsskolen, handlet om stormer vi kunne komme ut for i livet. ‘Når det stormer’ skulle synges med skiftende bevegelser og stemme avhengig av vindstyrken. Vi lærte at livet byr på både medgang og motgang, storm og stille».

Et par hundre sider senere runder forfatteren av med å konstatere følgende: «Ettersom livet er blitt mer komplisert, har troen min blitt enklere. Jeg er tilbake der jeg var som barn. Da lærte jeg å kjenne Jesus som en hjertevenn som alltid er med meg». Ringen sluttet, der altså. Eller frem og tilbake er like langt. Sikkert er det at prosaen som fyller «Stå i stormen – personlige notater» mellom disse ytterpunktene, er av det nokså søndagsskole-aktige slaget. Det er ikke nødvendigvis en kritikk. Bare en observasjon. Høybråten holder det enkelt, noen vi kanskje si simpelt, i en nesten barnlig tone.

«En tid for alt»


Dagfinn Høybråten:
Stå i stormen – personlige notater

Sakprosa
Verbum
227 sider

KrF-mannen Høybråten er, som mange vil huske, tidligere politisk rådgiver for Kjell Magne Bondevik, statssekretær i Finansdepartementet, helseminister og arbeids- og sosialminister. Han var generalsekretær i Kirkens Nødhjelp frem til februar i år.

(Han forklarte ikke overraskende avgangen med å sitere Bibelen: «Det er en tid for alt»).
En rik og meningsfull yrkeskarriere. Som han har skrevet om før – i hovedsak i memoarboken «Drivkraft» (Cappelen Damm) i 2012 (som Dagsavisen omtale som «ikke en biografi, men en enetale på 250 sider»). Tre år tidligere hadde han sluppet «Pengene eller livet – livskvalitet for alle» på det kristne forlaget Avenir. Jeg har ikke lest den. Men jeg tipper at Høybråten, stilt overfor dette valget, gikk for livet.

Ja, en bok om alle kristne høytiders mor, julefeiringen, er det jammen også blitt. «Hjemme i julen – betraktninger om den største fortellingen av dem alle» kom i 2016. Høybråten liker åpenbart å skrive, og har en menighet som liker å lese ham. Om sant skal sies er «Stå i stormen – personlige notater» en litt ullen utgivelse. Ikke en selvbiografi, ikke en debattbok. Heller ikke en memoarbok, slik jeg leste den – selv om den selvsagt trekker veksler på forfatterens erfaringer. Bruken av uttrykket «personlige notater» i tittelen er valgt med omhu.

Høydepunkt/lavmål

Blant oss ateister, agnostikere, tvilere og/eller andre slabbedasker, vil Dagfinn Høybråten alltid primært huskes for én ting. Røykeloven: Totalforbudet mot røyking på utesteder, arbeidssteder og i offentlige rom, det første nasjonale i sitt slag, ifølge forfatteren selv.

Innført i 2004, nesten 10 år etter at staten California hadde implementert en lignende lov, og ganske nøyaktig ett år etter at New York gjorde det. En på alle måter betydelig «claim to fame». Det er ikke noe å si på at Høybråten tillater seg å godte seg over hvordan opinionen snudde fra «moralistisk overformynderi fra en skinnhellig kristning som tror han er bedre enn oss!» til «tja, det var kanskje ikke så dumt likevel, dette!» overrumplende raskt etter at loven trådte i kraft.

Før den trådte i kraft, derimot, var det bråk. Eller som Høybråten kaller det: storm. I en bok som handler om nettopp stormene, kommer han stadig tilbake til hetsen han mener han ble utsatt for i denne perioden. Den nådde «orkans styrke», skriver han. Han mottok drapstrusler og ble satt under politibeskyttelse. Over 20 år senere kan han fremdeles ikke le av det. Blir fortsatt rystet når han tenker tilbake. Han returnerer gjentatte ganger til dette trekkfulle høydepunktet/lavmålet i «Stå i stormen – personlige notater». For om vi ser bort fra frustrasjonen han titt og ofte måtte føle på i årene i Kirkens Nødhjelp, i møte med kriser og katastrofer der organisasjonen ikke alltid var i stand til å yte like mye nødhjelp som de helst ville, er det nok ingen tvil om at «stormen» forut for røykeloven var det mest krevende – og minneverdige – i Høybråtens karriere.

Samtale med likesinnede

Forfatteren kaller selv «Stå i stormen» ikke for en selvhjelpsbok, men en «bok til selvhjelp». Hvordan har han lyktes med å skrive en slik? Vel, jeg kan vel ikke med den beste vilje si at det er mye som åpnet øynene mine her. Lite som jeg ikke kunne ha resonnert meg frem til selv, liksom – eller som jeg ikke fikk med meg i løpet av min karriere som søndagsskoleelev i barndommen.

Høybråtens råd er av det selvfølgelige slaget. Når det stormer, når livet gir deg pepper, bør du søke hjelp, trøst og samtaler hos og med de menneskene i livet ditt som alltid er der, heri opptatt en bedre halvdel du helst bør ha vært gift med i, typ, 45 år. Du bør unne deg alenetid for å sortere tankene dine, og be. Du bør lese bøker skrevet av kloke mennesker, og fremfor alt Bibelen. Du bør søke råd hos kloke mennesker som tror på Gud og Jesus fra Nasaret, akkurat slik som Dagfinn Høybråten gjør.

Høybråtens referanser – til bøker, salmer og annet – er i overveiende grad til religiøse, primært kristne tekster. Han holder seg med en Odd Nerdrum-aktig generasjonsbolig på Nesodden, som er befolket med familiemedlemmer som tenker omtrent som ham selv om det meste.

Fra Nasaret

Høybråtens far døde tragisk ung. Ja, og så var det dette med stormen rundt røykeloven. Stort sett må man likevel kunne hevde at forfatterens vei gjennom livet slår en som overveiende preget av roser fremfor torner. Han var kanskje en upopulær politiker – en stund. Men hvilken politiker er ikke det? I andre deler av arbeidslivet har han tilsynelatende vært en elsket leder.

Han tar til orde for «trygg og klar kommunikasjon», god beredskap, innhenting av mest mulig kunnskap før viktige avgjørelser skal tas, stillhet og refleksjon. Gode råd, alle sammen. For åpenbart gode til at de helt store eureka!-innsiktene melder seg.

«Stå i stormen – personlige notater» er i så måte bokstavelig talt en bok for menigheten; et stykke småpludrende prosa for mennesker som allerede mener og tenker som forfatteren selv. Folk som alltid kan støtte seg på Jesus fra Nasaret – Høybråten liker å gi Ham Hans fulle navn – når det blåser, og som har lest de samme bøkene – den samme Boken – som ham.

Usympatisk er det ikke. Men litt overflødig, om du skjønner.

MORTEN STÅLE NILSEN