Aina Skoland føler en barnslig glede over å ha fått anmelderros, krim-pris og Kulturråd-innkjøp – som indie-forfatter.
– Jeg er ikke så veldig opptatt av om jeg er «indie-forfatter» eller «forlagsforfatter». Jeg er først og fremst forfatter, og veldig stolt og glad over å ha fått en sånn anerkjennelse i form av Bronsekniven. Når det er sagt så opplever jeg at mange andre derimot er opptatt av dette skillet, og jeg vil nok hevde at det fortsatt er en del diskriminering av indie-forfattere i forhold til forlagsforfattere i den norske bokbransjen. Jeg har opplevd at jeg har henvendt meg til arrangementer og fått til svar at «vi tar ikke med indie-forfattere», mens i andre tilfeller er diskrimineringen mer diskret. Da kan jeg kjenne litt på at jeg ikke er helt inne i det gode selskap, sier Aina Skoland.
«Hva var det jeg sa?»
Nylig mottok hun utmerkelsen Bronsekniven under festivalen «Blodig alvor i landsbyen» i Randaberg, som beste krimdebutant, for romanen Solgt – på sitt eget forlag, Shoeprint.
Det er tøff tematikk i Skolands roman, som overgrep mot barn via det mørke nettet – en historie som også har bånd til Ukraina. Tre år gamle Maja Jørgensen blir brutalt kidnappet fra hjemmet sitt, og den unge etterforskeren skal nøste opp trådene. Dermed kastes Assimi ut i en verden av kynisme og ondskap. Moren til Maja kjemper en desperat kamp for å få datteren tilbake – vel vitende om at hennes egne lyssky handlinger truer med å skille de to for alltid.
Selv om Aina Skoland har et og annet på hjertet når det gjelder indie-forfatternes posisjon, har hun også en viss forståelse for noe er som det er:
– Det blir en uoverkommelig oppgave om man skal vurdere rubbel og bit av hva som kommer ut, så et sted må man kanskje sette en grense. Likevel synes jeg det er synd om bøker bare blir avfeid på det grunnlaget, heller enn å bli vurdert på faktisk innhold og kvalitet. Derfor setter jeg stor pris på miljøet rundt Bronsekniven som både vurderer min bok på linje med en hvilken som helst annen bok, og som dessuten er veldig flinke til å løfte frem debutanter og andre ukjente forfattere, sier Skoland, og legger til: – Jeg føler på mange måter at jeg må bevise meg selv litt ekstra som indie-forfatter. Nettopp derfor føles det kanskje som en ekstra seier når jeg får en sånn pris, på samme måte som da jeg fikk en anmeldelse med terningkast 5 i Dagbladet eller ble kjøpt inn av Kulturrådet. Og så må jeg jo innrømme at det er en liten barnslig glede i meg som sier «hva var det jeg sa?»
– Kan styre showet selv
– Hva er det største plusset med å være indie-forfatter? Og den største ulempen?
– Den største fordelen med å være indie må jo være at man styrer showet selv. Og selvfølgelig at man tjener mer penger per bok, så man trenger ikke så høye salgstall for å tjene det samme som om man skulle ha gitt ut på et etablert forlag. Et åpenbart minus er den økonomiske risikoen man pådrar seg, alle kostnadene som påløper før man kanskje tjener dem inn igjen. Sånn er det jo alltid når man starter opp en business, enten man vil skape klær, kaker eller bøker. For min del var også det noe jeg gjorde som en kalkulert
risiko, sier Aina Skoland. – Da jeg bestemte meg for å gi ut selv, var jeg helt klar på at det måtte koste de kronene det kostet. Min bok skulle gjennom akkurat de samme kvalitetsstegene i form av redaktørrunder, språkvask, korrektur, design og så videre som «forlagsbøkene». Så er det jo da desto morsommere at det gir uttelling. Det største minuset føler jeg likevel er at det er veldig mye jobb, og denne forlagsjobbingen stjeler selvfølgelig tid fra skrivingen. Det høres ut som en drøm å ha en markedsavdeling å henvende seg til, for eksempel. For min del er det sånn at jeg gjør alt selv, og jeg kan forsikre om at absolutt ingenting skjer av seg selv.
Jobber med et større forlag
– Fra før hadde jeg gitt ut en sakprosabok, DIKEMARK – Porten stenges kl. 21, om historien til Dikemark psykiatriske sykehus. Med to så vidt forskjellige bøker merker man fort at den administrative siden av jobben baller på seg, noe som er ganske frustrerende når man mest av alt bare har lyst til å skrive videre. Derfor, og fordi jeg har nå er så heldig å få jobbe med veldig dyktige mennesker, kommer nok neste bok ut på et større forlag.
– Vil du røpe noe om hva du jobber med nå?
– Nå jobber jeg med oppfølgeren til Solgt, der min etterforsker Mo Assimi får enda større fiender å hanskes med. På et tidspunkt tror jeg faktisk at han til og med må rømme fra politiet. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at leserne setter pris på Mo, en ung og nyutdannet etterforsker med innvandrerbakgrunn og et uheldig barnslig utseende som gjør at han sliter litt med autoriteter. Jeg trives også i hans selskap, så han blir nok med en stund fremover. I denne boken har jeg tatt utgangspunkt i det skumleste jeg tenker kan skje med meg selv og samfunnet. Det må store mengder research til, men det er jo noe av moroa, selv om jeg blir mer og mer skremt selv. Ellers surrer den tredje boken i serien også et sted bakerst i hodet, selv om det ikke har fått prioritet på papiret enda. Da har jeg tenkt meg tilbake til Dikemark, for der har det nok skjedd mye spennende opp gjennom historien. En stor forskjell nå i forhold til tidligere er at jeg nå jobber med et større forlag og har med det mer skrivetid og et team av veldig dyktige folk rundt meg, sier Aina Skoland.
Aina Skolands tre krim/thriller-favoritter:
Alt av Tana French, men kanskje spesielt Skogen og Inntrengeren, fordi hun er mesteren av plott-twist og krypende spenning og har et nydelig språk som bare bærer deg videre fra side til side.
Unni Lindell: Drømmefangeren. Så intens, spennende og umulig å legge fra seg. Enda mer creepy ble det da jeg tilfeldigvis leste den i samme tid som jeg flyttet like i nærheten av området hun skriver om. I min neste bok lar jeg faktisk Mo Assimi flytte inn i de samme blokkene.
Silje O. Ulstein: Krypdyrmemoarer. Annerledes, suger deg inn i et mørkt univers og får deg til å tro på alle karakterene, inkludert slangen. Nå skal det nevnes at Silje også er en av mine nærmeste venninner, og at jeg ikke på noen måte var overrasket over at boken var så god at den fortjener å nevnes her.
