Fikk både børs og katedral inn med morsmelken

Etter at Stordalen & Co entret forlagsmanesjen i 2018 har det sjelden vært stille rundt Strawberry Publishing. I november detonerte den største bomben i bokåret 2020, det svenske bokkonsernet Bonnier Books kjøper 70 prosent av aksjene i forlaget. Med dette er det selvsagt legitimt å snakke om penger. Men ikke alltid:

– Jeg blir litt matt av at man har ønsket å henge ut pengene til Petter Stordalen. Hva med de andre forlagene forfattere skriver for? Gyldendal er eid av mangemilliardæren Erik Must, Cappelen Damm av storkonsernene Egmont og Bonnier, og Aschehoug av den velbeslåtte Nygaard-familien, sier Alexander Even Henriksen, og legger til: – Strawberry Publishing har vært en vitamininnsprøytning for bransjen. Effekten av dette er at flere av våre konkurrenter har måttet justere seg og flytte seg litt lengre fram på tærne. Konkurranse var nødvendig for bransjen, og har først og fremst styrket forfatternes stilling.

–  Med Bonnier på laget får vi muskler til å styrke konkurransekraften vår ytterligere, samtidig som vi signaliserer at vi er kommet for å bli.

Det er ett år siden han ble presentert som ny toppsjef i Strawberry Publishing, etter tretten år i Gyldendal. De siste årene i konsernledelsen som direktør for innovasjon og kommunikasjon.

Men først i høst kom han ute av startblokka på sin nye arbeidsplass. Dette etter ni måneders karantene – og da snakker vi jobbkarantene etter Gyldendal, ikke corona.

Henriksen priser sin nye arbeidsplass: «gode og kompetente kollegaer, en rik bukett forfattere, spennende utfordringer og masse trøkk».

Solid saldo

– Etter at jeg atter kom i arbeid i september, har jeg lyttet, sett og lært. Det har ikke vært viktig å gå høyt ut fra hoppkanten, men jeg har som ambisjon at forlaget skal være transparent og åpent, både på strategi og virke. Forlagsbransjen forvalter vitale deler av vår kulturarv og er med dette et svært viktig kulturpolitisk instrument, denne riggen har jeg respekt for. Jeg ønsker at Strawberry skal være en viktig aktør i arbeidet for å gjøre Norge rikere på kunnskap og kultur, fastslår Henriksen.

Men så var det disse fordømte pengene, da. Man kommer ikke utenom dem:

– Da du ble rekruttert var dere del av et skandinavisk forlagshus. I dag er dere kun i Norge. Etter som du flagger åpenhet: Hvor mye fikk dere kammet hjem fra salget av Danmark og Sverige?

– Rett på pengekisten? Beløpet skulle jeg gjerne gitt deg, men vi har en avtaleklausul som gjør at vi ikke kan gå ut med det. Det var flere interessenter som konkurrerte om det svenske og det danske forlaget. Både av hensyn til de de ansatte og forfatterne, er jeg glad for at forlagene endte opp hos en så seriøs og solid aktør som Bonnier.

– Ryktene sier at dere fikk godt betalt?

– Som sagt, dette kan jeg ikke kommentere, men jeg kan si så mye som at da jeg første dag på jobben, startet med å sjekke banksaldoen, var den solid.

– Og hvor mye fikk de norske aksjonærene for å selge 70 prosent av sine aksjer til svenskene?

– Dette vet du at jeg i hvert fall ikke kan kommentere, men det var en solid sum. Vi har hatt en god dialog med Bonnier helt siden salget av Danmark og Sverige i vår. Salget var et nøye gjennomarbeidet resultat av denne dialogen.

Barn av blomsterbarn

Men det startet et langt steinkast unna pengebingene, i hvert fall i foreldregenerasjonen:

– Jeg er født relativt tidlig på 70-tallet og vokste opp i et kunstnerkollektiv av blomsterbarn på Ålefjær utenfor Kristiansand. Her var kunstnere, forfattere, sjarlataner og sjamaner i skjønn forening. Min mor er pianolærer og yoga-instruktør fra New York, min far var først sjømann, senere kunstmaler.

– Alternativ livstil? 

– Alternativ så det holdt. Eksperimentering med relasjoner og samliv, lovlige og ulovlige rusmidler, matauke og sjølberging. Dette var midt i bibelland – med et digert hus og sjøboder, som min mor etter en arv hadde bidratt til å kunne få kjøpe. Flere av medlemmene gikk nakne rundt, mens sørlendingene lå rundt med kikkert og fulgte med. Far hentet meg på skolen i sin gamle 2CV, på siden av bilen hadde han et påsprayet emblem av en penis.

– Det var med andre ord en oppvekst i harmoni og flowerpower?

– Det var mye raushet, lekenhet og glede, samtidig tror jeg at de ville prøve for mye nytt på en og samme gang. Det ble for mange ingredienser i cocktail-miksen. Et tilbakevendende stridsspørsmål var hvem som skulle ha ansvaret for oppvasken.

– De burde kanskje investert i en oppvaskmaskin. Hvordan vil du si at denne aparte oppveksten har bidratt til å prege deg?

– Det er en stor del av meg. Jeg har sett verdien av utforskerglede og lekenhet. Og så har jeg fått en tydelig identifikasjon med outsidere og de som utfordrer etablerte normer og sannheter.

Den republikanske bankieren

– Snakket du engelsk med din mor?

– Det gjorde jeg, og det er jeg selvsagt glad for. Mor snakker ellers godt norsk, men den tidlige bruken av engelsk var til stor hjelp da vi reiste hjem til USA i sommerferien og tidvis til jul.

Sommerferiene på den andre siden av dammen, var et langt stykke unna hverdagen på Ålefjær – ikke bare geografisk:

– Morfar var holden bankier av den gode gamle Wall Street-sorten. Republikaner og «upper-establishment», men likevel med respekt for annerledestenkende. Han fikk jeg et nært forhold til, og somrene om bord på hans staselige dronning av en seilbåt i Martha’s Vineyard, Cape Cod og i Maine var formative. Man kan nesten si at jeg fikk både børs og katedral inn med morsmelken.

Kunst og kremmeråndativer:

Hva det skulle bli av Alexander etter disse barndomsimpulsene er sannelig ikke lett å si. Selv landet han på to alternativer:

– De var to ting. Jeg ville studere musikk og journalistikk. Ved siden av studiene begynte jeg tidlig å jobbe blant annet i Radio Tango. Dernest fulgte noen år i Dagbladet, og noen år hvor jeg reiste rundt i verden på loffen og skrev reiseartikler samtidig som jeg jobbet med låtskriving.

Så ble lofferen innhentet av familielivet:

– I 2005 fikk jeg den første av mine to sønner, og da kom det behov for et mer ryddig arbeidsforhold og jeg var glad da jeg ved en tilfeldighet, ble tildelt et oppdrag for Gyldendal Undervisning. Oppgaven var å skrive en lærebok i samfunnskunnskap. Derfra ballet det på seg, og jeg fikk gå en god skole under flere store og inspirerende læremestre i Gyldendal, blant annet Ulv Pedersen, Fredrik Nissen, Arne Magnus og Geir Mork. Jeg har mye å takke Gyldendal for, og bruker å si at jeg har hatt to oppvekster, en i hippiekollektivet i Ålefjær, og en i Gyldendal under Geir Morks kyndige ledelse.

– Her snakker vi ytterpunkter – det er ikke mye hippieaktig over Geir Mork?

– Du skal ikke skue mannen på den pene dressen. Hans vesen og verdier hadde god resonans hos meg – en herlig livsbejaende nysgjerrighet og kjærlighet til kunsten, kombinert med analytisk skarpsinn og kremmerånd.

– Ja vel.

– I 2009 fikk jeg ansvaret for å bygge opp det digitale undervisningsforleggeriet. På ti år gikk vi fra null til over én million abonnenter og digitale inntekter på 100 millioner. Mange oppfatter kanskje forlagsbransjen som temmelig nedstøvet. Sannheten er at den er inne i en rivende teknologisk utvikling, spesielt på undervisningssiden. Nær førti prosent av Gyldendals inntekter er nå fra digitale kilder. John Tørres Thuv ble konsernsjef i Gyldendal i 2016. Året etter hentet han meg til konsernledelsen som direktør for innovasjon og kommunikasjon.

– Hvordan er det å gå fra å være tett kollega og dele det meste av strategier, til å bli arge konkurrenter?

– Jeg skal være ærlig å si at jeg alltid kommer til å ha noe av hjertet mitt i Sehesteds gate 4. Slik man legger igjen litt av seg selv der man vokste opp. Samtidig tenker jeg ikke på oss som konkurrenter, det blir for snevert. Vi jobber jo alle for den samme saken – for litteraturen, lesegleden og de gode historiene. Netflix og Call of Duty er våre felles konkurrenter.

Fem favoritter

– En god måte å bli kjent med folk på er å spørre om hva de leser. Fem norske favoritter?

– Norske?  Jeg har kanskje forholdt meg mer til amerikanerne.

– Kun norske.

– Da kommer jeg ikke utenom Knut Hamsun.

– Det svarer de alle.

– Nå er jeg oppriktig.

– Vet, jeg har det på samme vis, men kom nå med flere.

– Som ungdom og tidlig voksen var det spesielt en kvartett: Jan Kjærstad, Roy Jakobsen, Ingvar Ambjørnsen og Lars Saabye Christensen. Men etter hvert har damene tatt over: Maja Lunde, Vigdis Hjort blir bare bedre og bedre og Trude Marstein, har du lest den fabelaktige Så mye hadde jeg?

– Dessverre. Men dette blir mer enn fem.

– Nå glemte jeg nesten Axel Jensen. Tidlig på 90-tallet seilte han skuta ned til Ålefjær, der kollektivet lå, og ble der livet ut. Han har en frisk musikalitet – frasering og sprett – jeg liker ham kanskje aller best i gjendiktingen av Henry Miller. Og hatten av for biografien til Torgrim Eggen! Ei heller må jeg glemme Jørn Lier Horst, en favoritt jeg deler med min yngste sønn. Horst skriver til glede for både barn og voksne.

– Jeg var kanskje litt brysk med de amerikanske …

– Med tanke på mine gode barndomsminner og at jeg elsker New York, et trekløver fra byen: Philip Roth, Don DeLillo og Paul Auster. Og så George Saunders og Jonathan Franzen, da.

En fløteskummende ordfabrikk?

– Dere anklages for å skumme fløten, ved kun å fiske inn bestselgende og etablerte forfattere. En av våre mest kjente forfattere som jeg snakket med, mente at Capitana (krimimprintet til Strawberry) burde skiftet navn til Capitalista?

– Det var ikke så ille, da. Kapitalist er ikke et skjellsord for meg, så jeg blir ikke støtt av det. Tvert imot er jeg glad for å få drive med både katedral og børs. Men altså, det med fløteskumming har vi kommentert gjentatte ganger. La oss ta det én gang til. Sakprosa står for en vesentlig del av omsetningen og suksessen som har gjort Strawberry til landets fjerde største allmennforlag. Her er brorparten av utgivelsene både egendyrkede og debuterende forfattere. Det Strawberry har fått til der synes jeg er ganske imponerende, altså.

– Samtidig har vi tiltrukket oss flere av landets mest kommersielt vellykkede forfattere. Og, ja – disse etablerte forfatterskapene har sikkert vært like viktige for oss som da Gyldendal i sin begynnelse skaffet rettighetene til de etablerte fire store – Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie.

– Så vil vi, som ethvert anstendig forlag som er sitt samfunnsoppdrag bevisst, gradvis dyrke frem flere nye skjønnlitterære stemmer. Vi jobber med flere nå, men vil bruke tiden det tar å jobbe frem høy kvalitet. Vi er trygge på at det vi gjør er bra og riktig og vi står tålmodig i det. Så får vi i mellomtiden bare tåle at noen furter og skuler.

– Hvilke grep gjør dere for å hente inn gode skjønnlitterære debutanter?

– Vi har blant annet en fulltidsansatt redaktør med dette som primæroppgave. Men når det gjelder «fisking av forfattere», som Klassekampen nylig hadde et stort oppslag om, må jeg si at jeg blir litt forstemt over at konkurrerende forlag finner det opportunt å bruke anledningen til å snakke oss ned. Jeg ønsker ikke å bidra ytterligere til en slik kranglete tone. Det er uheldig for omdømmet til bransjen og vi taper fokus på det som virkelig er jobben og vårt felles oppdrag.

Han understreker at noen av Strawberry-forfatterne blir mektig irritert over å bli omtalt som om de er «fiska» eller «henta».

– En av dem som reagerte på Aschehoug-direktør Åse Ryvardens uttalelser i Klassekampen, var Unni Lindell. «Jeg er så lei av utsagnene om å bli HENTA», skrev hun i en melding til meg. «Vi går da ikke i barnehagen! Jeg tok selv kontakt med Strawberry i desember i fjor og ba om overgang. Jeg får stadige henvendelser fra forfattere som er nysgjerrige på hvordan det går. Og da svarer jeg som sant er at det svinger på alle måter. Strawberry er – litt humoristisk sagt – som et toppidrettsgymnas, du må levere og prestere og får mangfoldig tilbake».

Støtte til forfatteropprøret?

– Hvordan stiller du deg til forfatteropprøret mot Lydbokforlaget?

– Forfatteropprøret er noe forfatterne selv har initiert og som de selv får stå og svare for. Det jeg oppfatter er at forfatterne ønsker kontroll over bruken av sine egne rettigheter, og at de ikke blir brukt som brikker i en kamp om markedsandeler og markedsposisjon. Skaffe- og leveringplikten er essensiell for bokavtalen, som ligger til grunn for skjermingen av næringen, og som politikerne har gitt oss å forvalte. Denne grunnsteinen må også gjelde digitale formater.

– Sier du som i likhet med Vigmostad&Bjørke har forlatt Forleggerforeningen, en forening som er nødvendig for at det skal kunne eksistere en Bokavtale?

– Vi har stor respekt for hele avtaleverket som sikrer en god kulturpolitikk – blant annet fastpris, normalkontrakt, momsfritak, skaffe- og leveringsplikt og innkjøpsordning. Vi retter oss etter, og støtter opp om, hele dette rigget. Vi gjør det nå utenfor Forleggerforeningen, men ønsker absolutt å bli medlemmer av foreningen igjen, sier Henriksen, før han legger til:

– Men så har vi altså en utfordring: vi har anskaffet et forlag som er kul umulig å få til å gå rundt med fastpris: Bastion. Og når ikke Bastion kan følge fastpris, må resten av Strawberry dessverre også ut av foreningen. Hva gjør vi med dette? Det er en nøtt. Men jeg ser jo at Egmont har fått det til på sitt vis. Egmont Publishing er ikke medlemmer av foreningen, men det er Cappelen Damm, som Egmont eier halvparten av. Vi er nå i dialog med Forleggerforeningen for å se om vi kan finne en løsning. Dette håper jeg å bli sitert på.

– Så vi kan også sitere deg på at dere vil stå last og brast med fastprisen fremover, med unntak av Bastion?

– Ja.

– Dere betalte anslagsvis femti millioner kroner for Bastion, var dette noe i overkant?

– Heller ikke dette beløpet vil jeg bekrefte, men er det noe jeg har lært i forlagsbransjen så er det langsiktighet. Bastion er en godt innarbeidet merkevare og omsetningen har bidratt til å gi oss en kritisk masse i et ekspanderende bokmarked. Vi ser muligheter, og vi har muskler til å agere der vi identifiserer slike. Strawberry Publishing går nå veldig bra, da snakker jeg både omsetning og driftsresultat.

Ruster for kraftig vekst

I løpet av høsten har Strawberry jaktet på seks nye hoder til forlaget:

– Vi ser for oss en kraftig vekst de nærmeste årene, målsetningen er å doble omsetningen i løpet av fem år. Da er det viktig at vi har en strømlinjeformet organisasjon, som er bygget for å kunne håndtere økning i aktivitetsnivå. De seks vi nå tar inn er bare starten på oppbemanningen, flere vil følge.

– Hvordan utfyller persongalleriet på toppen (Stordalen, Rønningen, Forsang, Henriksen) hverandre? Jeg tenker på styrker, svakheter og rollefordeling?

– Gründerne Jonas Forsang og Magnus Rønningen har trukket seg helt ut av den operative driften, for å fokusere på forretningsutvikling og oppfølging av forfattere. De har gitt meg full kontroll på forlaget, og slik får vi tydelighet både internt og eksternt.

– Og nå må du ringe til Stockholm?

– Bonnier har vært tydelige på at de har kjøpt seg inn i en «ongoing business» – de ønsker at vi skal fortsette å operere i samme modusen som nå. Men når det er sagt, vil vi selvsagt måtte forankre fremtidige strategier og ambisjonsnivå med hovedaksjonæren.

– Hva blir de viktigste utfordringene for bransjen i årene som kommer?

– Vi som jobber i bokbransjen må stå sammen om å løfte omdømmet vårt. Det trengs. Vi jobber jo alle for samme sak – å spre kunnskap og leseglede, og vi skal sikre at nye generasjoner forholder seg til boka og våre historier, digitalt som i fysisk format. Våre største konkurrenter er virkelig ikke hverandre.

Helt nye lesergrupper

– Strømmetjenestene er et godt eksempel på at nye formater kan bidra til å spre boka til nye grupper. Et annet eksempel er Sophie Elise som rekrutterer helt nye lesegrupper gjennom sin bokklubb, sier Alexander Even Henriksen.

Nevnte Sophie Elise har allerede rundet to tusen medlemmer i sin klubb og har i skrivende stund Geir Gulliksens Historie om et ekteskap klar for utsendelse:

– Dette understreker hva jeg står for. Det er essensen av børs og katedral: tusenvis av Sophie Elises unge insta-followers i sofa og seng over det ganske land, oppslukt av Geir Gulliksen. Er ikke det et vakkert bilde?

ANDERS NERAAL

Note: En versjon av dette intervjuet stod opprinnelig å lese i vår søsterpublikasjon Bok og Samfunn (# 6 – 2020) og som utkom i slutten av november.