Som i sine tidligere, ofte prisbelønte, romaner gjør Jonas Hassen Khemiri selve menneskenes minne-evne til et hovedtema. En familiehistorie har alltid like mange fasiter som det finnes fortellere, og dette evige tema belyses i denne svært velskrevne boken der fedre og sønner får mest taletid og fokus.
Romanen røper ingen navn, og har ingen definert hovedperson, men definerer menneskene etter hvilke relasjoner de har i familien. Mye kretser likevel rundt den voksne sønnen og hans hverdag i pappaperm med en ettåring og en fireåring. En far, som også er farfar, kommer tilbake til Sverige noen dager hver sjette måned, hvis ikke må han skatte også til sitt opprinnelige hjemland der han lever nå. Pappaklausulen, etter en leilighetsoverdragelse for mange år siden, forplikter sønnen til å ordne praktiske ting for far, og å la ham bo i kontorleiligheten sin. Syk og uten merkbar entusiasme møter den gamle sin sønn, datter og svigerdatter – og et Sverige han heller ikke kjenner mer.
Fars-helvetene
Disse to mennenes liv, minner og forventninger har helt ulike utspring, de er ikke kompatible. Begge sliter likevel med samme sterke følelser av å ikke bli satt pris på, ikke bli forstått, ikke respektert av den andre. De forstår ikke hverandres valg, ser ikke hverandres smerte, og greier knapt veksle fem ord uten at minst en av dem blir såret eller
Jonas Hassen Khemiri:
Pappaklausulen
Gyldendal
336 sider
Oversatt fra svensk av Andreas Østby
provosert. Sønnen, som også er far, står bokstavelig talt i midten, og får kjenne presset fra to generasjoner. Livets hans skildres så skarpt og tett at mannens klaustrofobiske følelse av å være fanget i et småbarnsfar-helvete smitter leseren. Er det virkelig så ille å formere seg i en asfaltjungel? Grøss. Forfatteren greier i alle fall ved noen hektiske miljøskildringer det mesterstykke det er å skape forståelse for selv den fysiske bråheten mannen noen ganger viser sine barn. Leseren heier, og forstår hans kamp mot flukt-instinktene som hele tiden river i ham. Hvorfor har han så vanskelig for å gjøre ting som vanlige mennesker gjør helt uanstrengt? Hvorfor greier han ikke å mer følelsesmessig nærhet til egne barn, når han sørger og raser over at han manglet den fra sin egen fraværende far?
Påklistret perpektiv
Det kan grense til det parodiske når barnemoren blir beskrevet som en parfymert karrierekvinne med sterke krav til vegansk, glutenfri og melkefri kost, men Jonas Hassen Khemiri greier å puste mye liv og personlighet også de mer distanserte figurene han kryper inn i hodet til.
Et unntak kan være når han slipper til ettåringens perspektiv, men spesielt når han lar en død datter fortelle. Denne sekvensen skurrer, roter til, og svekker helheten. Datterens døde jeg sitter sammen med de andre forhutlede og groteske «udøde» i et grusomt limbus hvorfra hun med sorg kan følge de kjære som ennå lever og lider sitt jordeliv. Denne ganske korte rapporten fra det hinsidige virker påklistret – som om forfatteren ikke kunne styre seg etter å ha lest George Saunders glitrende roman Lincoln i Bardo.
Men fordi Hassen Khemiri er så generelt solid i sitt håndverk, knaker boken bare vagt i sammenføyningene. Noen større frykt for forlis skapes ikke i denne leser – før forfatteren brått kryper inn i hodet på ettåringen. Guttebabyen er vitne og fortellerstemme når pappa følger farfar på sykehuset for en øyeoperasjon. Dette kunne vært en ok teknisk løsning på et stort dramaturgisk problem, men bare hvis fortellingen absolutt krevde formidling av denne situasjonen med et slags internt/eksternt blikk. Det finnes det ingen tegn til. Tvert imot, det er de ekstremt godt observerte og skildrede hverdagsmøtene som beveger mest i dette universet, mer en de mer handlingsdrevne avsnittene.
Skarp humor
Historien om den arvelige lengsel etter fars anerkjennelse er alltid en tragedie, men denne boken er slett ikke traurig lesing. Særlig mye lunhet og varme finnes kanskje ikke, men mellom sønnen og hans voksne søster fornemmes i alle fall en fornemmelse av trygghet og gjensidig omsorg. Teksten er også full av forfattertypisk skarp og samfunnskritisk humor, som den gamle mannens skjeve betraktninger om hvorfor svenskfødte jevnaldrende har slappere og eldre ansikter:
«Men svenskenes ansiktsmuskler ligger brakk, og hvis de gestikulerer, er det ni av ti ganger ved at de holder en finger opp til munnen og hysjer på noen, og det er ikke nok til å holde de 250 musklene i ansiktet ved like, tenker faren idet han reiser seg ved T-Centralen og går av.»
Det er også bitte litt mer komisk enn tragisk når vi får bli med kjæresten inn i søkehistorikken til pappaen som er blitt pappa. Hun leser med sjokk om hvordan han begynte med å google klitoristimulering i starten av forholdet, så kommer info om å kvalitetssikre bilkjøp, huskjøp, ulike håndverkere og nettleverandører – men også avslørende søk etter hvordan selv de mest hverdagslige ting kan gjøres på «best måte». Det blir tydelig for henne at denne mannen tror det finnes milliarder av gale og én rett måte å knytte sko, vaske bilen, avslutte en mail. Men det er likevel hun som går med en evig angst for at barna skal bli skadet eller dø, på de mest bisarre måter. Kanskje er dette romanens foreslåtte løsning på relasjonsknutene: å innse at alle er omtrent like fulle av angst for egne feil og mangler, og likevel finner vi dem verdige vår ømhet og kjærlighet. Her kunne denne tankevekkende og solide historien ha endt, i stedet for å slenge på de siste sidene der mer lettvint melodrama byr på en nesten tvangsmessig happy ending.
MAY GRETHE LERUM
