Jenny Rogneby pusher yttergrensene i en definitivt annerledes krim-debut.
En syv år gammel jente går naken og blodig inn i en større bank i Stockholm sentrum midt på blanke formiddagen, spiller av en båndopptager og får med seg et millionbeløp ut derfra. Det uvanlige ranet vekker selvsagt betydelig oppsikt.
Jenny Rogneby pusher definitivt yttergrensene for hva som kan fordøyes som troverdig i Terningen er kastet. Dette er et dristig anslag fra en debutant.
Til å løse denne annerledes-saken: Leona, som jobber ved avdelingen for alvorlig kriminalitet i City-polisen Stockholm. Bokens etterforsker og jeg-person vil være vanskelig å elske for mange lesere. Leona er svært langt unna William Wisting, for å si det slik.
Rett skal være rett: Mange krim- og thriller-forfattere har beveget seg godt vekk fra formel-litteraturen de senere årene. Den forsofne, kneipevandrende og fordrukne etterforskeren med uryddig privatliv og ukonvensjonelle metoder, har fått selskap av kvinneskikkelser som befinner seg et godt stykke utenfor A4-arket – som Lisbeth Salander, Amy Dunne i Flink pike, Saga Norén i Broen og Rachel i Piken på toget.
Jenny Rogneby:
Terningen er kastet
Gyldendal
268 sider
Elisabeth Bjørnson
Men: Uten å avsløre for mye, er det nok fair å si at Leona tøyer grenser slik ingen fast statsansatt etterforsker har gjort det før henne. Så er da også det innrutede konforme og forutsigbare livet noe som byr henne imot. Allerede tidlig i romanen etableres bildet av en hovedperson med utstrakt allergi mot monotont forstadsliv, hjemmehygge og Weber-grill i rekkehusfelt påklattet noen forsøksvis oppkvikkende hopp rundt på Butinox-fargekartet. Likevel: Leona henger pliktskyldig med på visninger med sin mann Peter og deres to barn, for familiefredens skyld.
Stort sett er det jeg-personen Leona som er betraktervinkelen i boken, men vi følger også en journalist og ikke minst den lille jenta som «utfører» ranene. Noen vil kanskje hevde at passasjene med det lille barnet er en vel spekulativ og enkel snarvei til leserens følelsesliv. Men som en liten del av en den store helheten, kan dette forsvares i denne romanen. Bortsett fra sykdom hos Leonas egen sønn, er det få tilsvarende grep ellers i boka. Fortellingen er i det store og hele klinisk kjølig og usentimental, ikke minst preget av jeg-personens tilsynelatende heller begrensede følelsesliv. Tilbakeblikkene på barneårene som formet Leona, bidrar bare i liten grad å dempe dette helhetsinntrykket.
Jenny Rogneby har slett ikke gjort det lett for seg, ved å bevege seg helt i grensen av det sannsynlige og ved å bruke en hovedperson de færreste lesere vil kunne sympatisere med. Det er djerve valg fra en debutant – valg som helt sikkert vil støte fra seg noen lesere som går løs på Terningen er kastet.
Andre vil kunne la seg fascinere av en annerledes krim med en svært spesiell etterforsker-figur, som etter hvert stamper i uante mengder kvikksand.
Svenske forlag var ikke i tvil om at dette hever seg over massen av de mange krim-manusene de får inn: Hele ti(!) forlag ville gjerne utgi dette. Jenny Rogneby endte opp hos forlaget Wahlström & Widstrand – som fra før har kjente krim-profiler som Jens Lapidus og Johan Theorin i stallen.
Leonas mange prøvelser er slett ikke forbi med denne boken, selv om de fleste vil mene at disse ville være mer enn nok for et helt liv. Allerede i april kommer neste bok ut på svensk: Alla medel tillåtna hvor en mann sprenger seg selv utenfor Riksdagshuset i Stockholm. Lesere som har latt seg fascinere av debuten vil nok være spente på hvordan Jenny Rogneby håndterer Leonas videre ferd.
VEBJØRN ROGNE
