Et presist, ensomt begjær

DANSK BEKJENTSKAP: Caroline Albertine Minor er ute med sin første bok på norsk. Foto: Lærke Posselt

Caroline Albertine Minor utsetter sine hovedpersoner for livet. Hardtslående og varsomt, slik det kan være i sårbare perioder.

I den grad danske novellister er «stjerneskudd», er det Dorthe Nors som har båret den glorien de siste årene. Hun er nennsomt oversatt og utgitt av to norske forlag og presenterer et knapt, rent novelleideal, som til tider kan minne om Helle Helles skriving. I den noe frodigere skogen, der noveller har litt mer kjøtt på beina og du slipper å suge ut all marg selv, finnes Naja Marie Aidt, vinner av Nordisk råds litteraturpris med Bavian fra 2008. Nå skal vi også se opp for Caroline


Caroline Albertine Minor:
Velsignelser

Skjønnlitteratur
Cappelen Damm
191 sider
Oversatt av Hilde Rød-Larsen

Albertine Minor, som ble nominert til den gjeve prisen i 2017 og som nå er på norsk i Hilde Rød-Larsens oversettelse. Minor plasserer seg i Aidts tradisjon, om det gir noen mening i å lage slike slektstrær: Også hun skriver noveller som er tilgjengelige for også den mer uøvde novelleleser, som Tove Ditlefsen og Vita Andersen gjorde før dem.

Uutholdelig vanlighet

En viss sosialrealisme er det å finne hos Caroline Albertine Minor. Vanlige mennesker med vanlige jobber og vanlige problemer. Novellens jobb er å finne smertepunktene i tilværelsen, tvinne dem rundt og slippe dem på best mulig måte ut til leseren. Velsignelser gjør jobben. Velsignelser består prøven.

Tittelnovellen handler om en nybakt mors undertrykte fortvilelser og lengsler etter en mann som er død, og han kan tenkes å være barnefaren. Hennes nåværende mann har andre steder å lufte ut sine begjær. Midt oppe i livets tumulter er det en babysanggruppe i en kirke og en kvinnelig prest som har hatt sine strabaser i livet. Novellen er nydelig vektet med akkurat passe av alt, men det er nok Varmest, som med sin stille desperasjon, som er det beste skrivestykket. Hovedpersonen sier om Benjamin at han «forsvant». Det er dette begrepet hun ender opp med . At Benjamin «dro» eller «forlot oss», blir for tett for henne, samtidig som om Karl, naboen, kommer tett på henne på grunn av to balkonger som nesten støter borti hverandre. Det blir farlig, det blir stygt, men dette går igjen i flere av Minors noveller: Hun sender sine hovedpersoner inn i smule farvann som er å anse som «renselsesprosesser». De skal komme ut på andre siden som andre personer, med innsikter, lærdommer – eller enda flere byrder.  Slik sett står Caroline Alberte Minor på fiksjonens grunnmur. Uten at hovedpersonene (og/eller leseren)har vært gjenom noe eller lært noe, er litteraturen overflødig.

Varsomme brøl

Villages de France er en åpningsnovelle der fortelleren prøver å komme nær en far og det han representerer. Avstanden og tiden de har hatt fra hverandre, gjør henne sårbar for impulser og mennesker som kan ligne det hun har savnet. Anso får siste ord er en fem siders ubetydelighet, men den drar ikke ned helhetsinntrykket.

«Lengselen går i kroppen som ingen annen følelse», skriver Caroline Albertine Minor i novellen Sorgens hage og det er denne følelsen som sitter igjen etter endt lesing. Det er hardtslående og presist, men likevel tyter en varsomhet og alenehet ut i teksten og får en til å undre, kanskje brøle inn i noe mykt som demper lyden: Er dette alt livet på dette stadiet kan by på?

VIDAR KVALSHAUG

 

 

-- annonse --