–Et ledd som svikter

Det har blåst friskt i nettaviser og sosiale medier etter at Morten Strøksnes i sin avisspalte i helgen ga et spark til bokbransjen og hva han mener er et ekstremt bestselgerfokus i bokhandelen.

«Det sies ofte at storselgere som Nesbø drar med seg den smalere og bedre litteraturen, men det er neppe sant,» skrev Strøksnes. Han frykter at vinneren tar alt.

«Kvalitet ikke sentralt»

«De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få, forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Lokale bokhandlere nektes å ta inn bøker de mener har stort potensial», skrev Strøksnes i spalten han hver fjortende dag har på trykk i Bergens Tidende, Adresseavisen og Nordlys.

Deretter har flere kastet seg inn i debatten – blant dem forfatter Guro Sibeko, journalist og forfatter Mala Wang-Naveen og den anonyme En Bokhandler (@Bokhandleren).

Morten Strøksnes innrømmer at han ble tatt litt på sengen av den store oppmerksomheten dette fikk:

–Ja, jeg er litt overrasket. For det er jo ikke noe nytt i det jeg skrev. Mange har skrevet mer utførlig og bedre om temaet tidligere. Jeg vet at mange forfattere er opptatt av problemstillingene, men det virker som om langt flere har tent på teksten. Det kan ha med timing, stil eller spredning på sosiale medier å gjøre.

–Mye har forandret seg

Selv har Strøksnes vært å finne i norske bokhandlerhyller siden årtusenskiftet, med flere kritikerroste bøker innenfor den litterære reportasje- og dokumentar-sjangeren.

–Synes du bokbransjen generelt og bokhandelen spesielt har forandret seg mye i løpet av disse femten årene?

–På meg virker det som om mye har forandret seg. Utvalget er blitt standardisert, og man kan ikke forvente å finne selv nye, kritikerroste bøker, selv om de har fått masse oppmerksomhet og omhandler aktuelle, høyst salgbare tema. Inntrykket er at kjedemakten har skylden, og dermed de store forlagskonsernene som eier bokhandelkjeden. De enkelte bokhandlene har jo ofte svært kompetente ansatte som ofte brenner for litteratur. Hva hjelper det når bokhandelkjedenes salgsavdelinger nekter dem å ta inn stort annet enn Jo og Jojo, altså Nesbø og Moyes?

Flau på bransjens vegne

Når han skritter over dørstokken til en norsk bokhandel, er det ikke alltid med glede:

–Utviklingen har gjort at jeg for min del synes det kan være ubehagelig å gå inn i en bokhandel. Jeg blir flau på bransjens vegne, og sur på forfatternes. For de fleste forfattere kan ikke forvente å finne boken de har jobbet med i årevis i en vanlig bokhandel, selv om kritikerne har geniforklart den, ja selv ikke om den nomineres til Nordisk Råds litteraturpris. Det er ydmykende for mange. Spesielt når disse forfatterne benyttes som gisler av bransjen, når denne vil ha reforhandlet særordninger i forhandlinger med staten, sier Strøksnes.

Eskapisme i horribel innpakning

–Var man egentlig flinkere med «kvalitetslitteraturen» før eller er det en myte?

–Da jeg var 16 flyttet familien til Fauske, rett nord for Bodø. Jeg våknet opp en morgen og fikk for meg at jeg ville bli litt intellektuell. Så jeg kjøpte meg en beret, og gikk til den ene bokhandelen på stedet, der det var salg. Nå skulle det leses … Ut av bokhandelen kom jeg med en full bærepose. Den inneholdt Dag Solstad, Kaj Skagen, Kjartan Fløgstad, Bauer, Bing og Bringsværd, oversatt østeuropeisk og italiensk poesi, og mer til. Sist jeg var inne i denne bokhandelen, for noen få år siden, ble jeg provosert over at den faktisk hadde lov til å bruke navnet bokhandel. Den var et lite lager for Nesbø og noen andre krimforfattere. Pluss noen eskapistiske dameromaner med horrible omslag og navn ingen som er opptatt av litteratur kjenner, sier Strøksnes.

«Elsker jobben min»

I de siste dagers ordskifte ble den enn så lenge anonyme En Bokhandler (@Bokhandleren) invitert til å presentere sin side på Mala Wang-Naveens blogg Jeg skriver, derfor tenker jeg. Han tok kraftig til motmæle mot Strøksnes og andre kritikere:

«Jeg er ansatt i en bokhandelkjede. Jeg elsker jobben min og jeg beskyldes for å være korrupt, ubrukelig, uinteressert og talentløs. Av hvem? Av heltene mine. Av forfattere hvis meninger jeg respekterer og hvis bøker jeg elsker. Men jeg skulle ønske de ikke var akkompagnert av så mange udokumenterte påstander så vel som halv- og usannheter.

Les også: -Ikke send meg til helvete

Må ta seg av mange

Blant halv- og usannheter bokhandleren mener verserer er påstandene om pallesalg og sentral overstyring:

«Jeg har aldri solgt en bok fra pall og jeg vet ikke om noen andre butikker som selger bøker fra pall. Likevel gjentas denne klisjeen gang etter gang og anses som en sannhet … Jeg har dessuten aldri blitt nektet å ta inn bøker jeg tror kan selge og har aldri fått valgene mine stoppet, kritisert eller overprøvd. Det kreves av meg at jeg har en plan for bøkene jeg tar inn og at jeg realistisk sett tror de kan selge. Alt annet ville være hinsides all fornuft for en som jobber i butikk.»

Bokhandleren fremhever at han må ta seg av et vidt spekter av kunder og behov. «Jeg får mange forskjellige kunder på besøk og jeg forsøker å hjelpe alle. Jeg har i løpet av årene fått nøyaktig like mange forespørsler etter John Keats som kokebøker med Römertopf-tema. Jeg både vil, og kan, hjelpe begge disse gruppene.»

Risikofylt retorikk

–Bokhandleren kjenner seg ikke spesielt godt igjen i din situasjonsbeskrivelse?

–Innlegget er jo anonymt, uten at jeg skjønner hvorfor. Om det står så bra til som vedkommende hevder, kunne det vært greit å vite hvilken bokhandel det er snakk om, sier Morten Strøksnes, som ikke spesielt stor sans for formen bokhandleren har brukt:

–Generelt er kanskje innspillet litt selvmedlidende? Jeg har aldri vært i nærheten av å «beskylde» ansatte i bokhandler for å være «korrupt, ubrukelig, uinteressert og talentløs». Som sagt, mange bokhandelansatte er svært informerte og dyktige, sier Strøksnes, og legger til: –Å ta systemkritikk personlig, slik vedkommende gjør, for å oppnå sympati, er en risikofylt retorisk strategi som fort kan slå motsatt vei, fordi den framstår som patetisk. Og mange kunder kjenner seg nok ikke igjen i beskrivelsen av … det som kanskje er en bokhandel, et eller annet sted. Mye i innlegget er jo villedende, som at de enkelte bokhandler selv kan bestemme sitt utvalg.

Fransk fryd

–Hva er det så som kjennetegner en god bokhandel? Er det noen bokhandlere du liker spesielt godt å besøke ute i verden og hjemme i Norge?

–Selv synes jeg Frankrike har nydelige bokhandler. De har støtteordninger og et regulert marked som i Norge, men strengere kriterier for at bokhandlerne da også må opptre som kulturinstitusjoner som faktisk sprer fransk litteratur, sier Strøksnes. –En nordmann som kommer inn i slike bokhandler blir jo nesten på gråten. Mistanken om at litteratur faktisk betyr noe oser av hele lokalet. På Tronsmo kan man oppleve litt av det samme. Mange forfattere og avanserte lesere har mye kjærlighet til Tronsmo, fordi det er så lett å merke at Tronsmo har kjærlighet til bøker, og tegneserier. Men så velutstyrte bokhandler vil jo aldri kunne overleve på mindre steder, det er bare å innse.

–Har ikke alle svarene

Veien fra det landskapet Morten Strøksnes mener å se frem til det han ønsker å se er lang. Det er Strøksnes selv den første til å innrømme:

–Jeg skal ikke late som jeg har svarene. Utviklingen er kommet så langt, og sitter så i strukturene, at det ikke er lett å se hvordan den skal snus. Men den gjengse forfatter har jo for lengst merket at bokhandlene ikke fører bøkene deres. Når det tradisjonelle salgsleddet for de fleste forfattere mer eller mindre faller bort, vil det sikkert oppstå nye måter å distribuere på. Nettet brukes jo til dette i høy grad allerede. Men det kan dessverre ikke erstatte opplevelsen av gode bokhandler, der man kan ta på bøkene, bla i dem, oppdage nye ting, og så videre.

Legitimering faller bort

Hvis du selv hadde vært kjedesjef med vide fullmakter: hva er det første du ville gjort?

–Om det hadde klikket for noen, og for meg, slik at jeg ble ansatt som kjedesjef, ville jeg sagt at hver bokhandel kunne ta inn det de ønsket. Jeg hadde kjørt kampanjer for god litteratur innen alle sjangre, og håpet folk ikke er så dumme som min forgjenger trodde. Dessuten hadde jeg gjort strategiske valg som førte til at den massive kritikken mot bransjen, som truer dens store særfordeler, ikke sto i fare for å bli fjernet på grunn av kortsiktig tankegang og griskhet.

Strøknes mener det er i ferd med å bygge seg opp mange iøynefallende paradokser:

–Staten bruker masse penger på å få fram forfattere og litteratur, og det har virket, for jeg tror vi har flere gode forfattere per innbygger enn noen andre, kanskje med unntak av Island. Men når et ledd i dette litterære systemet svikter, og de fleste bøker i praksis ikke er i salg, faller en stor del av legitimeringen bort. Og motivasjonen til mange forfattere.