Det er verdifullt å kunne være i Shabana Rehmans selskap igjen. Men det er for mye ved "Mine ni liv" som lugger.
Helt til sist i Mine ni liv har medforfatter Morten Traavik og forlaget trykket en liste men kildehenvisninger. Under «generelle kilder» redegjør de for hva Traavik har hatt å jobbe med:
«Samtaler, lydopptak av samtaler, tekstmeldinger, e-poster mellom medforfatter og Shabana, intervjuer med hennes familie, venner og kollegaer. Dessuten Shabanas etterlatte arkiv av upubliserte tekster og utkast, utvalgte notater, rettsreferater, politianmeldelser, tegninger og mind maps, teatermanus og standuptekster».
«Et puslespill»
Allerede i forordet har Traavik, en venn og nær fortrolig av Rehman som først ble hanket inn som manuskonsulent, vedgått at «svært lite» av boken vi holder i hendene var ferdigstilt da hun gikk ut av tiden 29. desember 2022, bare 46 år gammel. Han skriver også at han har fått «nesten ubegrenset» tilgang til alt det «samvittighetsfullt systematiserte» materialet komikeren og samfunnsdebattanten etterlot seg, for å fullføre boken, slik hun ønsket at han skulle.
Traavik vedgår at Mine ni liv er «et puslespill», et lappeteppe, en memoarbok som er blitt til under alt annet enn optimale omstendigheter. En Frankenstein av en «selvbiografi». Etikken i fremgangsmåten vil garantert bli gjenstand for diskusjon, og forfatteren hopper rett inn i ormebolet ved å skrive med Rehmans stemme (eller en stemme som ligner) i jeg-form. Rent umiddelbart, for oss lesere – selv de mest vennligsinnede av oss – gjør det Mine ni liv til en bok det noen ganger er ubehagelig forvirrende å lese.
Profesjonell provokatør
For vi kan ikke være sikre på hvem det er som til en hver tid snakker eller skriver, eller hvor korrekt hun som har snakket, er gjengitt. I enkelte passasjer er tonen ikke til å ta feil av: Vi gjenkjenner komikeren Rehman, standup-eren med sine avvæpnende punchlines og ironiske utropstegn. Disse kan være hentet rett fra tidligere publisert materiale, fra bøkene, aviskronikkene og standup-forestillingene hennes.
Men de blir avløst av like mange og lange strekk der vi må anta at Traavik har tolket og «kanalisert» Rehman, i et språk som virker forfattet på en måte som ikke helt harmonerer med noe så muntlig som et intervju eller en samtale. Bak i boken, etter henvisningen til de «generelle kildene», har Traavik satt sammen en kort liste over arkivkildene, inndelt etter de ni kapitlene. Det hadde vært til stor hjelp, i alle fall for denne leser, om disse var mer utfyllende, og hadde blitt fortløpende presentert som fotnoter til brødteksten.
For flere ganger tok jeg meg i å tenke i at det var Traavik som «egentlig» hadde ordet. Betraktningene om Lewis Hydes bok «Trickster Makes This World» (1998) slo meg for eksempel som en varedeklarasjon for Traaviks eget kunstnerskap, like mye som Rehmans. Kan hende er det helt feil. Kan hende var de to samkjørte på dette området. Men jeg tenkte på Traavik. Den profesjonelle provokatøren som, tiltenkt eller ikke, ofte ender opp med å sementere konfliktene han belyser.
Ble ikke klokere
Problematisk er det også at medforfatteren beskriver selve dødsøyeblikket: «Det er som at tusen små stjerner er kommet ned til meg. Eller jeg opp til dem». Sekvensen svekker troverdigheten i det som, noen sider tidligere, har vært en opprivende sterk og tilsynelatende autentisk beskrivelse av de forferdelige smertene Rehman måtte utholde på tampen av livet.
Kapittelet om «Født fri»-saken fremstår på sin side som lettvint. Et rent forsvarsskrift, hovedsaklig bestående av e-postutvekslinger, SMSer og avisartikler, som gjør en svakere jobb enn Nettavisens serie med graveartikler om «skandalen» – som kanskje ikke var en skandale i det hele tatt – i å belyse denne bitre episoden i Rehmans liv.
Undertegnede ble ikke klokere på hva som faktisk skjedde. Men jeg fikk om ikke annet en påminnelse om at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og at man skal være forsiktig med fremmede som kommer med gaver som er for gode til å være sanne.
En formidabel nordmann
Som leseopplevelse, enn si «selvbiografi», skjemmes Mine ni liv videre av de mange gapende hullene i kronologien. Historien gjør store sprang, og lander stort sett i omkretsen av hendelser vi kjenner fra før. Både triumfene (gjennombruddet i offentligheten, mullaløftet) og de store krisene (den vanskelige oppveksten, det seksuelle misbruket hun ble utsatt for på Peterhof ungdomshjem, den påfølgende aborten, ungdomskjæresten som mishandlet henne, kreftdiagnosen).
Traavik hevder som sagt å ha intervjuet Rehmans «familie, venner og kollegaer». Men for meg er det svært uklart hvordan disse gir seg til kjenne i teksten. Selv ikke mennene som Rehman tilbragte lange og viktige perioder av livet sammen med, blir gjenstand for særlig mye oppmerksomhet. Familien hennes forsvinner ut av fortellingen.
Mine ni liv ville kanskje vært mer verdifull, definitivt lettere å føle seg trygg på, om den var en utklippsbok, en minnebok, en antologi som organiserte materialet Rehman etterlot seg, og holdt seg for god til å snakke med stemmen hennes. Gjerne med supplerende tekster av de som kjente henne, arbeidet med henne og kan si noe om hva hun betød.
Noe av det mest interessante i boken, er en skann av et av Rehmans «mind maps»: Et «av mange» assosiasjons-kart, «et verktøy til oversikt, struktur og selvforståelse», som helt ukommentert evner å formidle ganske mye om fyrverkeriet og den kompromissløse frihetslengselen som bodde i henne.
Shabana Rehman var en formidabel nordmann, og det kommer forhåpentlig flere bøker om henne. Mine ni liv er en ustø begynnelse. Men interessant nok til å kunne anbefales, med forbehold.
- annonse -
