Et hode med mange rom

 – Vi har en katt, men den kommer du ikke til å få se. Den stikker så snart den hører vi får gjester, forteller Tor Age Bringsværd mens vi tusler over tunet. Han og kona Else har bodd i Hølen siden 1990, i et trehus fra 1850-tallet. Her har han kort vei til jobben – kun et lite steinkast unna ligger skrivestuen.

– Det sitter en katt der?  Jeg peker på en svart og hvit katt som betrakter oss fra garasjen.

– Nei, det er den slemme katten, svarer Bringsværd. Og som om den slemme katten hørte ham, piler den avgårde.

– Her må du gå forsiktig altså, sier Bringsværd og ser meg inn i øynene før han åpner døra. Som for å sjekke at advarselen har nådd frem. Bak dø­ren venter flere rom fylt til randen av et helt forfatterliv. Fra tak til gulv er det bøker, og i gangen som leder inn til selve kontoret står det flere bok­kasser.

– Det ser ikke sånn ut, men jeg kas­ter utrolig mye altså, sier Bringsværd etter at vi har satt oss ved et lite bord under et vindu som peker ut over et frostbelagt jorde. Han dytter forsiktig borti en liten plasttiger-leke, som set­ter i gang med å vrikke på hoftene.

– Jeg kaster alle manusene mine. De blir lik i lasten. Jeg er dessuten redd for at hvis jeg ikke kaster det, be­gynner noen å bruke noe av det. Vekk med det, altså. Gode ideer og formu­leringer er det nok av – man trenger ikke å samle på gamle ideer og gode setninger.

Winter is coming

– Jeg liker ikke norsk vinter. Etter at jeg sluttet med akebrett er det ikke noe særlig moro lenger, sier Brings­værd, som snart rømmer landet med kurs for varmere strøk.

Nå mener han at ikke bare Norge er på vei inn i kaldere tider, men også norsk bokbransje må forberede seg på en ordentlig kaldfront.

– Vi går inn i en vintertid, sier Bringsværd, og maler et dystopisk bil­ de av hvor bokbransjen er på vei.

– Papirboken kommer til å over­leve, for det er et suverent medium. Men nå sørger film og tv for at vi ikke lærer å lese, og lydboken gjør at man ikke trenger det. Færre og færre kom­ mer til å lese, det ser vi allerede nå. Det er blitt en slags jobb eller ork å lese, og målet virker jo å være at man ikke skal anstrenge seg lenger. Men før eller siden kommer vi ut av vintertiden, for å gjenoppdage hvor suveren boken er og hvor dumt det vi holder på med nå har vært.

Men hvordan vi skal komme ut oss av uføret han beskriver, vil han ikke gi noen instrukser om.

– Det blir ikke mitt problem i hvert fall, for jeg er borte når dette skjer, ler han.

– Men det hadde vært veldig hyg­gelig å oppleve ny blomstringstid for boken. Noe positivt vil jo skje i den vinterperioden, da tror jeg vi vil få veldig vakre bøker – for at de skal kunne selges som objekter.

Han tar en slurk av kaffen og spør om bokhandlerne leser dette bla­det. Ja, svarer jeg, og Bringsværd slår hendene sammen.

– Da er det greit å smelle til bok­handlerne, sier han, og tar sats:

– De sager over sin egen gren så det suser. Jeg vet ikke om noen som jobber så energisk for å få ned bok­ salget som bokhandelen. De burde ta en kikk på hvordan Rema og Kiwi legger opp varene sine. Det folk vil ha er helt innerst, så man på veien plukker med seg andre varer. Hva gjør bokhandelen? Ikke bare stabler de opp ved disken, de legger bøkene også utenfor, slik at kundene ikke en gang trenger å komme inn. De vil jo ikke selge bøker. De vil bare selge det bokkjedene sentralt vil satse på. De tar livet av seg selv.

– Har du sett noen positiv utvikling de siste årene, da?

– Nei, syns det har gått En vei. Men jeg har tro på boken, for jeg syns boken er et eventyrlig medium.

– Vi lekte sammen hver tirsdag

– Jeg føler meg friskere ved å være steder hvor det er varmt. Jeg trives bedre med det, og får jobbet mye, sier Bringsværd og tar oss med ut av kul­da, og til planene om å rømme landet til Lanzarote om kort tid. Dit reiser han ofte for å jobbe på vintertid.

Men det var ikke der det hele star­tet i 1966.

– Det var helt tilfeldig at jeg skrev en bok. Da jobbet jeg i NRK, hadde jeg et pro­gram som het «Det står skrevet», som handlet om de store religionene. Pax forlag tok kontakt, og men­te dette kunne bli en spennende bok. Det hadde jeg ikke tenk over, men sa jeg godt kunne prøve. Og bok ble det. Omtrent samtidig tok også Tanum forlag kontakt. De kontaktet meg angående en annen serie jeg drev, som jeg ikke en gang husker hva heter, men som handlet om alle slags norske fabelvesener.  Jeg hadde ikke tenkt så mye bøker før, men plutselig var to forlag interessert og da sluttet jeg i NRK for å skrive bøker.

Bringsværd hadde aldri hatt noen stor forfatterdrøm tidligere, men for­teller at han hadde skrevet litt «så vidt det var».

Hans første skjønnlitterære bok kom til i det, etter hvert, mye omtalte samarbeidet med Jon Bing:

– Sammen hadde vi laget en an­tologi med amerikanske og engelske noveller. Så spurte hyggelige Sig­mund Hoftun, som var en fantastisk forlagsmann, om vi bare oversatte eller om vi skrev litt selv. Både Jon og jeg hadde skrevet litt, og vi løp hjem og tømte skuffene våre. Da hadde vi en liten bunke fra meg og en liten bunke fra Jon. Sigmund foreslo at vi slo dem sammen til en bok. Slik ble Bing & Bringsværd til.

Denne hyggelige tilfeldigheten, som Bringsværd selv kaller prosjek­tet, førte til et livslangt samarbeid.

– Vi lekte sammen hver tirsdag i femti år, til Jon døde for fem år siden, sier Bringsværd. Han titter ut av vin­duet, før han fortsetter.

– Bing & Bringsværd skrev helt annerledes enn hva jeg og Jon gjorde. Det var en tredjeperson. Så jeg savner Jon og jeg savner Bing & Bringsværd – det var to hyggelige mennesker.

Gjennom samarbeidet med Jon sørget de for at science-fiction ble en anerkjent litterær gren.

– Det var den litteraturen vi likte best. Som liten leste jeg vilt alt som het eventyr, og jeg slukte Gabriel Scott, Olav Sletta, George Orwell og Harry Martinson. Du kan godt se på sci-fi som moderne eventyr. Hver tid bør ha sine egne eventyr, og det er det jeg prøver på.

Eventyrinteressen fulgte ham inn i voksenlivet. Fra science-fiction var inngangen til myter og fabler kort.

– Det har vært veldig spennende for meg de siste årene, hvor jeg har fått lage bøker som har koblet inter­essen min for myter sammen med interessen min for dyr.

Bringsværd har blant annet utgitt 1001 katt, og i fjor ga han ut hunde­boken Vov og i år var det hesteboken Hypp.

– Jeg syns dyr er utrolig spennen­de skapninger, og kan ikke skjønne at folk ikke er mer interessert i dyr. Det er så mange som kikker opp på stjer­nehimmelen og undrer på om vi er alene i universet. Hvis vi ikke hadde vært så arrogante, men sett rundt oss, så lever vi på en klode som yrer av liv, som vi burde være mer interessert i å komme i kontakt med.

– Få deg en kjedelig jobb

– Jeg skriver jo hver dag, og jeg holder på med mange ting samtidig. På den måten unngår man det andre kaller skrivesperre.

– Har du aldri hatt skrivesperre?

– Nei, sier Bringsværd og banker nervøst i bordet, for å jage vekk skri­vesperre-åndene jeg nå påkalte i den hyggelige skrivestuen.

Sannsynligvis til mange forfatte­res store misunnelse, sier Bringsværd at han ikke vet hva det er for noe, og forteller at han har et spesielt system for å motvirke nettopp det.

– Jeg tenker at hodet mitt har flere rom, og hvis jeg kommer til et punkt hvor det føles umulig å gå videre, går jeg bare inn i neste rom. Jeg lukker døren godt bak meg, og jobber med det som er i det rommet. Når det stopper opp der så går jeg til neste rom. Slik går jeg rundt. Når jeg kommer tilbake til det første rommet, så har problemet ofte løst seg selv.

– Hvor mange prosjekter jobber du med samtidig?

– Før var det mange, nå er det ikke mer enn fem eller syv stykker av gangen.­

– Det er jo ganske mange det og, da.

– Nei, det er ikke det! Det er jobben min. Det er ingen som sier til en rørlegger «Jøss, så mange sluk du må ha ordnet i løpet av årene». Jeg skriver hver dag, og får lov å holde på med det jeg syns er mest stas. Jeg har trent meg opp til å holde meg i rommene mine, og det er flere som burde benyt­te seg av at vi har noe så fint, lurt og uforklarlig som en underbevissthet som jobber helt på egen hånd.

Han mener flere forfattere må holde opp å gjøre seg så viktige.

– Jeg kan dele forfattere inn i to grupper: de som liker å skrive og de som liker å ha skrevet. Jeg vil heller skrive enn å fortelle folk hva jeg har skrevet.

– Har du noen tips til vordende forfat­tere?

– Ja, det har jeg. Skaff dere en kje­delig jobb. Det er viktig å få inn pen­ger, for man kan ikke leve av å skrive med en gang. På en kjedelig jobb lengter du etter å komme hjem for å skrive. Det dummeste de kan gjøre, som altfor mange av dem gjør, er at de velger interessante jobber. Da bruker opp all sin kreati­ve evne på det, og er slitne når de kommer hjem.

Med Løveungen underarmen

Mange lesere er blitt kjent med Bringsværds forfatterskap gjennom barnebøkene hans:

– Jeg har lært utrolig mye av å skrive barne­bøker. Barn er jo like kloke, flinke og lure som voksne, forskjellen er bare at de har færre erfaringer og et mindre ordforråd. Det er viktig å fjerne de fine tillærte ordene. Det er ingen som er ambivalente i mine bøker, de er i tvil. Du kan skrive vel så poetisk med et enkelt språk, som med et sånt Blindern-språk som overhodet ikke har noe poesi i seg.

Karsten og Petra. Ruffen. Tambar. Dette er karakterer som har underholdt flere generasjoner. Nå er det nok en generasjon som lar seg be­geistre, og bærer med seg kosedyr av Løveungen og Frøken Kanin hvor enn de går.

– Det er kjempesøtt, jeg syns det er veldig hyggelig. Det som er rørende det er de barna som fikk lest Karsten og Petra eller Ruffen for seg da de var små, leser de samme bøkene for sine barn. Jeg syns det er veldig gøy å leke videre med disse historiene, og se at de fremdeles blir lest.

– Klart jeg vet jeg skal dø

Bringsværd skriver fremdeles også for et voksnere publikum. Siste boken var en veldig voksen bok: Mens jeg har dere her, eller Om det å bli gammel (Cap­pelen Damm). Men den burde ikke målgruppen lese, ifølge ham selv.

– Den er ikke beregnet for gamle mennesker, men til unge mennesker som skal skjønne hva de går til.

Bringsværd – som selv rundet 80 nå i november – mener nemlig at det er skrevet og sagt «mye sludder» om alderdom.

– Det var altfor mange vakre sol­nedganger, og lite om at det bare er noe dritt å bli gammel. Du klarer greit å leve gjennom det, men det er ikke noe rosenrødt hyggelig.

Boken kan sees på som en mot­ reaksjon til de som mener alderdom­men er «livets dessert».

– Det er latterlig. Mange påstår at hvis ikke døden var der ville ikke livet hatt noen mening, sier Bringsværd mens han geiper og himler med øy­nene.

– Hva er det for noe tull? Det er klart at jeg vet jeg skal dø, og jeg liker ikke det. Jeg ville gjerne levd lenger, jeg. Det er så mange bøker jeg vil skrive. «Å være mett av dage» er et uttrykk jeg ikke skjønner. Sulten på livet, sier jeg.

NORA STEENBERG

Les også: Kommandør Bringsværd ble hedret