LØRDAG: Et av refrengene i Marcel Prousts syvbindsverk "På sporet av den tapte tid" (1913-1927) er skrivesperre. Om og om igjen gjentar hovedpersonen sin intensjon om å ta seg sammen og skrive en roman. Hva er det som hindrer ham?
Skrivende mennesker har mange fiender. Den britiske lyrikeren Ted Hughes skrev alle sine tekster for hånd, ettersom han mente mekanikk var ødeleggende for kreativiteten. Roald Dahl skrev bare på papir som var spesialimportert fra USA. Jonathan Franzen skriver på PC, men uttalte i sin tid at internett umuliggjør skriften. I et kjent intervju fra Time Magazine forklarte han at løsningen ble å feste en internettplugg med superlim for deretter å kutte av kabelen. Gudene vet hva han gjør nå som trådløst nettverk er fast inventar på datamaskiner.
Det er imidlertid ikke bare teknologien eller kvaliteten på papir som kan være ødeleggende for kreativiteten. I Virginia Woolfs klassiske essay Et eget rom (1929) tar hun som kjent særlig opp kvinners situasjon og peker på to materielle betingelser som har stått i veien for en kvinnelig Shakespeare, nemlig egen inntekt og et eget rom. Som eksempel bruker Woolf blant andre Jane Austen, som var tvunget til å skrive sine romaner i storfamiliens oppholdsrom eller på soverommet hun delte med søsteren, og dermed ble ustanselig forstyrret og tvunget ut av den kreative alkoven hun hadde bygget opp.
Slike egne rom har selvfølgelig menn hatt tilgang til i hundrevis av år, og et av de aller mest kjente er kanskje hytten Gipsy House som Roald Dahl fikk bygget i sin egen hage. En av de få som fikk besøke var Dahls illustratør gjennom mange år, Quentin Blake, som beskriver skrivestuen som en nær fysisk manifestasjon av forfatterens indre. Ved siden av skrivestolen lå en del Dahls eget hoftebein og en stor ball av sølvpapir fra sjokolader som han hadde samlet på siden han var barn. På veggene hang det fanbrev og familiebilder. Alt dette huset skrivestuen, som for øvrig var hermetisk lukket mot verden utenfor. Gardinene var alltid trukket for og ingen – inkludert Blake – hadde lov til å forstyrre ham i skrivetiden.
Slit og smerte
Mens Roald Dahl dermed beskyttet seg selv mot den fysiske omverdenen fungerer Jonathan Franzens brutale klipping av den teknologiske navlestrengen som en indikasjon på at andre forfattere har sin verste fiende på innsiden. Dette er det også flere som har tematisert i sine egne tekster. I Marit Eikemos roman Arbeid pågår (2010) møtte vi i sin tid Harald Strand som omplasserte seg selv til Costa Blanca, i et forsøk på å gjøre ferdig doktorgradsavhandlingen. Tanken er at ved å plassere seg selv et sted hvor han ikke kjenner noen, ved å sette seg ned i en leilighet hvor han ikke har noen umiddelbare distraksjoner, skal han åpne opp for egen skrift. Slik går det ikke. En lignende problemstilling finner vi i Marit Tusviks Sigrid Finne (2008), hvor forfatteren drar til en øde vindruepresse på Sicilia for å skrive historien om sin mors liv. Men det er ikke så lett. Notatene som er samlet i en oransje perm ligger klare, men hele tiden kommer noe i veien, om det så er matlaging eller vennlige pensjonister som inviterer henne med på olivenplukking.
I begge disse tilfellene ligger finnes det store hinderet mot skriften hos individet selv. Dette er ikke noe nytt. I et intervju med The Guardian uttrykker den skotske krimforfatteren Ian Rankin irritasjon over alle som betrakter det kreative yrket som noe annet enn en vanlig jobb og beskriver arbeidsdager som er delt inn i skriving fra ni til tolv, revidering fra ett til fire, og som konsekvent ender opp med 2000 ord. Uansett dagsform. Ikke fordi det er lett. Rankin forteller om dager preget av slit og smerte og konstaterer at han ofte ender opp med å forlate datamaskinen i sinne.
Å komme i flytsonen
Det er kanskje slike erfaringer som leder en del forfattere til å sammenligne skrivingen med en idrettsprestasjon. I et intervju med Dagbladet understreker Adelheid Seyfarth Gulbrandsen hvor viktig det er å spise sunt, rett og slett for å orke påkjenningen det er å skrive bok. Mange forteller også at de balanserer skrivingen med å gå lange turer eller løpe, både for å avreagere og for å løsne på sperrene som dukker opp underveis.
En som har skrevet en hel bok om forholdet mellom skrift og løping er Haruki Murakami. I Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping (2010) peker han på at begge aktiviteter styres av utholdenhet og selvdisiplin, og karakteriseres av at de først og fremst representerer individets kamp mot seg selv og sine egne begrensninger. På samme måte som langdistanseløperen, drives forfatteren gjennom en distanse som er preget av slit, strev, smerte og langtekkelig monotoni, men hvor det gjelder å komme inn i flytsonen slik at man til en viss grad glemmer hva man gjør. Dette har Murakami tatt konsekvensene av og funnet frem til et regime hvor han står opp før fem og legger seg før ti om kvelden, og fyller dagene med skrift, løping og musikk. Dette åpner ikke for store sosiale utskeielser, men det er prisen han har valgt å betale, sier han. For å holde seg i flytsonen.
Et egnet rom
Så, hva er det egentlig som hindrer Marcel å skrive? Svaret er at det kan være så mangt, men at problemet sannsynligvis i aller størst grad ligger i hans eget hode. Eller så ble det for stille i rommet hvor han satt med gardinene igjen. Eller kanskje det bare er feil spørsmål? For i sin bok Om å skrive (2017) spør Patti Smith heller hvorfor man er nødt til å skrive? Hva er det, undrer hun, som gjør at man setter seg selv til side, innkapslet, fordypet i egen ensomhet, tross behovene til andre? Hva er det som gjør at man søker en tomhet å fylle med ord? Konklusjonen hennes er enkel og komplisert på samme tid: «Vi må skrive, men ikkje utan konsekvent innsats og ein viss grad av oppofring: å kanalisere framtida, besøke barndommen igjen, og tøyme fantasiens dårskapar og redslar for ein pulserandre straum av lesarar»
Skrivingen er rett og slett bare det rommet vi søker å gå inn i.
JANNE STIGEN DRANGSHOLT
