ANMELDT: Tore Westres debutroman forteller noe viktig om hvordan man ikke skal behandle barn i sorg. Stilen i romanen er knapp, med mer undertekst enn tekst.
Sønnen vil begynne å spille fotball. Han har nettopp begynt på skolen. Enhver far ville blitt glad for det. Glad for at sønnen vil være sosial, spille fotball og få venner. Men faren i Tore Westres debutroman, Det er best sånn, blir ikke glad. En dyp sorg har satt ham helt ut av spill, og han viser ingen begeistring for noe sønnen gjør. Faren, jeg’et i romanen, oppfører seg underlig, gjør merkelige ting på jobben; låser døra og legger seg på kontorgulvet. Fikler i stykker PC’n. Klarer ikke oppgavene. Kollegene sier han bør ta en pause, han kan ikke gå rundt og lide på denne måten. Kona er tydeligvis borte. ”Er mamma på månen?” spør sønnen. ”Hun er død,” svarer faren. Mer får ikke sønnen vite, og ikke jeg heller.
Tore Westre:
Det er best sånn
Tiden
139 sider
Far og sønn er i en slags sjokktilstand. Det er så kjølig mellom dem. Farens mekaniske handlinger: Jobb. Henting i barnehagen – senere på skolen. Svømmetrening i svømmehallen. Faren irettesetter den lille gutten stadig, viser ingen kjærlighet og svarer motvillig på spørsmålene hans. Særlig hvis de handler om mora. Han tvinger sønnen til å dusje i kaldt vann, sier at det er en måte å føle på. Slår i hjel en skadet fugl med en spade mens sønnen ser på. Sier til ham at: ”Det som er borte, er borte.” Ikke liker han at sønnen er for mye hos skolekameraten, Mathias, heller. For Mathias har en far som oppfører seg normalt, og som sier at han kan lære guttene å spille fotball. Det er tydeligvis truende. Men hvorfor?
Faren tier om mor. Vil ikke snakke om henne. Aller helst vil han ta med sønnen og flytte. Inn i skogen der de slipper å omgås andre. De drar på telttur, men sønnen vil hjem. Faren vil bare gjemme seg. Det er trist og vondt, men jeg holder ut – leser videre for å få en forklaring på hva de faktisk bærer på, disse to. For snart er det tegn i teksten som tyder på at mor ikke er død likevel. Hva vet barnehageassistenten? At faren lyver og holder sannheten om mor unna sønnen? Og kanskje unna verden for øvrig også. Er det sånn jeg skal forstå det?
Er det noe jeg burde ha sett?
Jeg leter etter svar – og sønnen leter også på sin barnlige måte. Sier til faren at en fugl har lagt reir i brystet hans. Graver og graver i sandkassen. Det er vakkert og hjerteskjærende. En dag rydder faren bort morens klær, slik man rydder etter en som er død. Sønnen hjelper til og sier at det skjelver i brystet. På side 118, bare få sider før romanens slutt, sier faren til sønnen: «Vi er nødt til å glemme det som gjør vondt.» Jeg begynner å bli en anelse irritert, for spenningen ligger i nettopp dette: Hva er det som gjør så vondt? Bare få og uklare hint. Er det noe jeg burde ha sett og forstått underveis? Har jeg oversett noen spor i disse repeterende og litt stakkato linjene? Jeg vet ikke. Det er mer undertekst enn tekst i romanen, og underteksten er for vanskelig å tyde. Jeg føler meg holdt utenfor, og det er synd. For det er mange vakre formuleringer her, og flere sterke scener som forteller om en far som ikke klarer å trøste sønnen sin, fordi han ikke klarer å trøste seg selv. Jeg skulle så gjerne ha forstått hvorfor.
Tore Westre har noe viktig å melde med sin første roman. Noe om hvordan behandle barn i sorg. Eller hvordan man ikke skal behandle barn i sorg. Noe om å fortie og skjule. Og kanskje vil han si at noen burde hjulpet disse to, og ikke bare ”observere” dem, slik Sara (fra barnevernet?) gjør. Sara som plutselig en dag sier at nå er mor klar. Klar til hva?
Tittelen Det er best sånn viser til farens løsning, at det er bedre å si til sønnen at mora er død, selv om hun faktisk lever. Men hva er problemet med mor? Det får jeg ikke vite. Underveis i lesingen slo tanken inn om det fagpersoner før i tiden anbefalte når barn kom på sykehus. Nei, ingen foreldre på besøk! Det vil bare uroe barnet, få det til å savne foreldrene. Best sånn – å holde barnet alene. Best sånn – ikke å si noe om hvor det faktisk har blitt av mor.
Mye fin symbolikk
Romanen er delt i tre jeg’deler: HAN, HUN og JEG. Midtpartiet er et retrospektivt kapittel som faktisk forteller noe om mor. Hun opptrer i dette kapittelet. Sammen med mannen sin (som er far-jeg’et) er hun på svangerskapskurs på sykehuset. Hun er engstelig og svært ambivalent til barnet som skal komme. Altså til den navnløse sønnen? Jeg tror det er slik det skal forstås.
En dristig tanke slo meg: Hvordan hadde teksten blitt hvis HUN-delen hadde stått helt først i romanen som en opptakt til delene om faren og sønnen i sorg? Det hadde gitt meg et bilde av mora, et forspill om en engstelse som jeg hadde tatt med meg videre inn i fortellingen om faren som synes det er bedre å si til sønnen at mora er død, enn å si at hun lever. Hvis jeg hadde lest HUN-partiet først, hadde det kanskje åpnet akkurat nok til å ane årsaken til farens smerte og fortielse, som jo er navet i romanen. Dessuten ville mor fått en slags form, og ikke bare holdt seg i tåken. Ville det ødelagt den fine, stramme tråden i denne knappe fortellingen om de tre navnløse? Jeg tror ikke det.
Tore Westre skriver inn mye fin symbolikk: Det regner stadig, det er vått og grått og det tordner. Vaffelhjertene på kafeen er ikke ordentlige hjerter, og støttehjulene på sykkelen holder gutten oppreist, men de kan ikke hjelpe ham med det han trenger aller mest. Han vil heller ha dem fjernet. Gutten ligger på gulvet og legger puslespill. Men han klarer ikke å sette livsbitene sammen til en helhet. Han graver og graver i sandkassen, for det er noe han vil finne. Og så er det alle dyrene – mest fugler, men også muldvarp, ekorn, hunder og en skilpadde. Og kanskje, men bare kanskje, er mor på månen. Eller kanskje har hun fløyet vekk som en fugl. Eller kanskje er hun på vei tilbake igjen. Jeg håper det. For sønnens skyld.
MIA BULL-GUNDERSEN
