Er du stolt av meg pappa?

Tormod Huseby (foto: Tove K. Breistein)

ANMELDT: Alle har en barndom. Ikke alle blir ferdig med den.

Tormod Huseby er privatpraktiserende psykiater. Historien til 12 pasienter utgjør hoveddelen av boka.

Bokens undertittel – om vår evige lengsel etter anerkjennelse – synes å sammenfatte hva det dreier seg om: Sårene fra barndommen der pasientene føler seg avvist og forsømt. For noen er det snakk om forsømmelser, for andre overgrep.

Huseby anslår at dette gjelder halvparten av pasientene i hans praksis. Bokens mantra er at vi trenger anerkjennelse for vår fysiske og psykiske helse. Avvisningsfrykt ligger i bunn for alle psykiske lidelser, er psykiaterens erfaring.

Huseby har fulgt pasientene i lang tid, ja over år. Det gir disse portretrettene en dybde. Pasientene har også deltatt i tekstutformingen. Han bruker utdrag fra brev og refleksjoner pasientene selv har satt på papiret. Det er mye klokskap. Det oppleves som sant. Husebys bok kan være det noen hver kan bruke som inngang til egen refleksjon.

Fine, reflekterte samtaler

Huseby fletter inn faglige betraktninger og referanser til faglitteratur. Det er mange spor å følge når fortellerstemmen både utlegger faglige standpunkt, er den som gjengir samtaler, som reflekterer over samtalene og over sin egen rolle som terapeut.

Men dette klarer Huseby i et tilgjengelig språk som engasjerer. Han står i en psykoanalytisk tradisjon der samtalen er det sentrale, og det blir mye fin lesning av dette. Vi kommer nær på, og det er nesten så vi ville hatt mer, en romanslutt; hvordan går det nå?

Kognitiv terapi

Huseby sveiper innom andre retninger i faget. Den kognitive terapien – mer i gata «positiv tenking» – har en for smal faglig tilnærming. Den faglige vendingen med vekt på arvelige egenskaper avviser Huseby ganske kort.  Når han først trår inn i disse faglige minefeltene kunne han ha begrunnet sin posisjon grundigere.

PTSD alt sammen?


Tormod Huseby:
Er du stolt av meg pappa? Om vår evige lengsel etter anerkjennelse
Sakprosa
Cappelen Damm
342 sider

Psykiatrifagets flytende kunnskapsfundament er verdt å debattere. Enkelte faglige stemmer avviser hele diagnose-regimet. Psykiatrien er ingen eksakt vitenskap. Diagnosemanualen utvides ved vedtak i en amerikansk legekongress, og der det er en pille er det en diagnose. Huseby finner at diagnosen posttraumatisk stress med den nyere undervarianten PTSD med tilknytningsproblemer gir mening for enkelte av pasientene. PTSD var opprinnelig en karakteristikk på nedbrutte soldater som vendte hjem fra andre verdenskrig. Er en oppvekst i et hjem med mangel på anerkjennelse like ille? Kanskje det.

Det er veier ut

Flere ganger gjentar Huseby at det er veier ut. Det er mulig å finne seg selv igjen. Man må ut av sitt mentale bur. Noen er redd for det Freud kalte repetisjonstvang. En variant av Ibsens arvesynden. De frykter de ikke være gode nok som foreldre. Den vonde arven fra forrige generasjon må ikke bringes videre.

 Tunge trender

Individets plager er ikke løsrevet fra samfunnet. Kravet om vellykkethet gjennomsyrer det meste, og kan bli en tung sekk å gå med. Paradokset er altså at vi har levd flere generasjoner med fravær av krig, med stadig høyere materiell standard og med åpenhet om psykisk helse og aksept for mangfoldige væremåter. Man skulle tro at dagens unge er friskere enn etterkrigsgenerasjonen, men det er nok omvendt.

Huseby skriver om sin egen oppvekst i en arbeiderklassefamilie «der det var lite grubling over vilkårene for vår menneskelige eksistens». Derimot var det balanse mellom frihet og trygghet. Folk brydde seg om hverandre. Her ligger åpenbart en nøkkel. Det er vrient å tilbakestille et samfunn. Men det er helt avgjørende for den psykiske helsen at vi klarer holde på det vi har av samhold og fellesskap.

Tapt barndom

Den surrealistiske forfatteren Tom Robbins skrev i 1982 en roman med et motto på omslaget: Det er aldri for sent med en lykkelig barndom. Tapt barndom er et gjennomgangstema i kulturen. Fagfellen Irivin Yalom gjengir hva han får til svar på det enkle spørsmålet: Hva ønsker du? Ett svar: Jeg ønsker den barndommen jeg aldri hadde. Jeg ønsker å bli elsket – å bli respektert.

KJELL SOLEM

 

108 Shares