En veldig fin dag for bananfisk

Mannen som skrev "The Catcher in the Rye" dyrkes og diskuteres fremdeles. Men hans eventyr om bananfisken i hulen grep BOK365s Atle Nielsen enda sterkere.

Jerome David Salinger het han, og han påvirker fremdeles verdens ungdommer femti år etter at han publiserte sin siste historie.

 

 

Krigstraumer, jødedom, østlig filosofi og ikke minst smarte unger er tilbakevendende temaer i J. D. Salingers forfatterskap, som kun teller fire bokutgivelser. Til å ha utgitt så lite har krigsveteranen fra New York skapt oppsiktsvekkende mye mystikk rundt sin egen person, og hans eneste roman står fremdeles høyt på leselisten til utilpass ungdom over hele verden. The Catcher in the Rye, kom ut i 1951, og siden har den vært både kult- og kulturhistorie. Etter de fire små bøkene gikk Salinger i indre eksil, akkurat som vår egen Agnar Mykle. Sine siste år tilbrakte ungdommens helt i en liten by i New Hampshire hvorfra han så verden rase forbi uten å gripe inn. Bortsett fra når han kranglet med folk som vlle snakke med ham og gi ut det hans skrev.

 

JD_Salinger
Et av de få bildene som finnes av J.D. Salinger. Tatt av Lotte Jacobi i 1950.

Da John Lennons morder ble arrestert etter å ha drept sin helt sto han og bladde febrilsk i en bok han hadde med seg. Det samme gjentok seg under rettssaken. Mark Chapman satt og bladde. Tilsynelatende uberørt av det som skjedde rundt ham.

Boken var The Catcher in the Rye av J.D. Salinger. En ganske tynn liten sak om ungdom som ikke finner seg helt til rette i det moderne samfunnet. Hovedpersonen, 16-åringen Holden Caulfield, er en svært “fremmedgjort” ung mann og handlingen i boken foregår over tre dager i New York dit han drar etter å ha blitt utvist fra skolen. I storbyen møter han noen nonner, en hore, sin gamle lærer og familien sin.

Holden er intelligent, men ikke skoleflink (bortsett fra i engelsk). Han er imidlertid utilpass, og hater det borgerlige, kjedelige og fremmedgjørende samfunnet, og det det gjør med menneskene. Det verste eksempelet er hans egen bror, DB (Dear Brother), som skriver filmmanus. Holden hater film og mener at broren prostituerer seg som skriver for film i stedet for å skrive for eksempel lyrikk. DB er et eksempel på det verste av alt: kunstneren som går i det borgerliges tjeneste.

 

 

 

Selvopplevd?

 J.D. Salinger ble født i New York 1. Januar 1919 og har i et av sine ytterst sjeldne intervjuer uttalt at det ikke er så rent få selvbiografiske elementer i historien om Holden. Også Salinger slet med karakterene på skolen og han ble faktisk kastet ut av en fornem og attraktiv high school på grunn av manglende resultater. I stedet begynte han på Valley Forge Military Academy, der han skrev sine første fortellinger.

 

TNY_Dec_1946
The New Yorker, desember 1946, da Salinger begynte å skrive for bladet.

I 1942 ble han innkalt og sendt til Europa, hvor han var med på landgangen i Normandie. Etter krigen skal han ha tilbragt en tid på et sykehus i Tyskland hvor han gjennomgikk psykiatrisk behandling, før han returnerte til USA og begynte å skrive for magasinet The New Yorker.

 

Salinger har vært gift tre ganger, og han har to barn. Han har også hatt et flerårig forhold til forfatterinnen Joyce Maynard, men de siste årene av sitt liv skal han ha bodd helt alene i den lille byen Cornish i New Hampshire. Der levde han fullstendig isolert og snakket sjelden med noen, bortsett fra når han kranglet med seg selv og en forlegger om de skulle utgi den lange novellen Hapworth 16, 1924, som ble publisert i The New Yorker i 1965, en krangel han tok med seg inn i døden i 2010. I dag har The New Yorker gjort hele sin historie tilgjengelig på dvd, så det er mulig å lese Hapworth 16, 1924 hvis du jobber litt med saken. Det er altså håp for Salinger-elskere som vil ha mer.

 

 

Redningsmannen

Det er håp i The Catcher in the Rye også. For om Holdens storebror prostituerer seg i Hollywood, så har lillesøsteren Phoebe fremdeles den barnslige uskylden i behold. Og selv om hun bare er ti år, er hun Holdens eneste fortrolige og bildet på hans håp om at alt ikke er så forferdelig likevel. Og Holden har en visjon: Han ser for seg en flokk unger som leker i en rugåker på kanten av et stup. Og han redder dem en etter en idet de skal til å falle utfor. Han er The Catcher in the Rye Redderen i rugen, og stupet er et bilde på den voksne verdens falskhet.1-Salinger-A-catcher

 

Boken slutter i en optimistisk tone. Holden har med seg Phoebe i en park der hun kjører karusell. Det begynner å sprutregne, og alle de borgerlige foreldrene pakker sammen unger og utstyr og styrter inn under taket. Ikke Phoebe. Hun gir blaffen i regnet og fortsetter å kjøre karusell mens hun hyler av fryd. Det gjør at Holden plutselig føler seg så fordømt glad, so damn happy. Det er håp likevel.

 

The Catcher in the Rye ble første gang oversatt til norsk av Åke Fen under tittelen Hver tar sin – så får vi andre ingen, og Fen fikk Bastian-prisen for det. Språket fra originalen er friskt gjengitt (riktignok får oversetteren problemer når Holdens skolekamerater skal til byen og få seg en hamburger. Det var dårlig med hamburgere i Norge i 1950 og Åke Fen lar dem gå ut og ta en kjøttkake. En kjøttkake? Burde han ikke latt dem gå ut og ta seg en pølse i stedet?)

I 2005 ble romanen oversatt på ny av Torleif Sjøgren-Erichsen, med tittelen Redderen i rugen, der språket er frisket opp igjen.

rugen

Da The Catcher kom ut i USA ble den nærmest umiddelbart en kult-bok, men også i dag flokker ungdom over hele verden seg om både den og de andre bøkene til Salinger. Over to millioner treff på første internettsøk vitner om en forfatter som har noe å si også til dagens unge. Men Salinger selv ble vettskremt over bokens påvirkningskraft. Så skremt at The Catcher in the Rye forble hans eneste romanutgivelse.

 

Men heldigvis skrev han andre fortellinger. Og ni av dem er det som ble til den fantastiske novellesamlingen Nine Stories (På norsk: Ni noveller).

 

 

 

Bananfisken

 ForEsmeWithLoveAndSqualorDSC00515I Ni noveller møter vi flere fremmedgjorte ungdommer, men også typer som Sersjant X som reddes fra totalt sammenbrudd av lille Esmé i den vidunderlige fortellingen; For Esmé – with love and squalor (Til Esmé – kjærlighetsfylt og tarvelig). Jeg har faktisk møtt en jente som heter Esmé etter den novellen.

 

I Ni noveller presenteres vi også for mannen som skulle bli den andre hovedpersonen i Salingers forfatterskap, nemlig Seymour Glass (see more, ikke sant), og det er en kar som i løpet av sitt korte liv setter sitt preg på omgivelsene. Seymour er lynende intelligent og eldstemann i en søskenflokk som alle sammen har vært med i radioprogrammet ”It’s a wise child”, en spørrekonkurranse for oppvakte barn.

Seymour har i likhet med Salinger selv, deltatt i krigen i Europa, og i den aller første fortellingen om Seymour er han på ferie i Florida med sin kone. Han møter en liten pike på stranden og forteller henne et eventyr om bananfisken som svømmer inn i en hule. Der inne spiser den så mye at den blir for tykk til å komme ut igjen.

Etterpå sier Seymour farvel til den lille piken, går opp på hotellrommet sitt og skyter seg.

bananfisk

Senere vender Salinger stadig tilbake til Seymour, og hele resten av forfatterskapet hans er spunnet rundt Seymour og søsknene hans.

 

Etter Nine Stories fant Salinger (akkurat som Seymour) ut at det fikk være nok. Han kjøpte huset i Cornish (to tusen innbyggere) og flyttet dit med familien. Der levde han uten å ytre seg til noe eller noen, bortsett fra til  magasinet The New Yorker som fikk trykke noen av fortellingene hans. Og åtte år senere lot Salinger seg overtale til å gi ut fire nye historier om søsknene Glass, allerede trykket i magasinet. De kom i bokform under titlene Franny and Zooey  i 1961, og Raise High the Roof Beam, Carpenters and Seymour, an introduction i 1963

 

 

 

Mykle og Salinger

Men så var det slutt. Salinger ville ikke mer. Hans siste fortelling sto på trykk i The New Yorker i 1965. Men han fulgte med, selv om ham ikke blandet seg inn. Han kunne visstnok av og til sees i sin gamle jeep, eller når han var på teater og så sin dramatikersønns stykker. Og hele tiden gikk det rykter om at han hadde masse stoff i skrivebordsskuffen. Slik rykter gikk om vår egen Agnar Mykle også.

Mykle levde også isolert og snakket ikke med folk hvis han ikke lurte på noe selv. J.D. Salinger snakket heller ikke med representanter for utenverdenen i utide, men det hendte. Blant annet ga han et intervju til en jente som skrev for skoleavisen sin, og det forekom også at han svarte på brev.

Mot slutten av livet ga han så tillatelse til utgivelse av den siste New Yorker-novellen fra juni 1965. Den 81 sider lange fortellingen Hapworth 16, 1924 som omhandler et brev fra sju år gamle Seymour på sommerleir, skulle etter planen utgis i 1997, men ble utsatt først til mars 1999 og så til november 2002.

Og rett før utgivelse ombestemte han seg igjen. Men nå er det altså mulig å få lest også den – hvis du jobber litt med saken.

Seymoreintroduction

Undertegnede har lest hvert ord Salinger har publisert i bokform, selv om det er noen år siden jeg lot meg forføre av Holden, Seymour, Esmé og de andre personene hans. Men for Salinger selv ble det for mye. Til sin dødsdag var han skremt av dyrkingen av bøkene hans, og han fikk til og med stengt nettsteder der utgivelsene hans ble diskutert.

«Hvis det fremdeles finnes en amatørleser igjen i verden, ber jeg ham dele tilegnelsen av denne boken med min kone og mine barn», skriver J.D. Salinger i Raise High the Roof Beam …

 

Kanskje var det nettopp denne amatørleseren han savnet hele tiden. Han som kan lesee en bok og legge den fra seg etterpå, uten å la den styre livet hans.

 

 

——————————-

 

Jerome David Salinger, født i New York 1. januar 1919, død i New Hampshire 27. januar 2010

 

Bøker av J.D. Salinger:

 

The Catcher in the Rye (Hver tar sin – så får vi andre ingen, oversatt av Åke Fen, Redderen i rugen, oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen) 1951

Nine Stories (Ni noveller, oversatt av Torstein Hilt)  1953

Franny and Zooey (Franny og Zooey, oversatt av Thor Gabrielsen) 1961

Raise High the Roof Beam, Carpenters and Seymour: an introduction  1963

 

DSC00511

 

0 Delinger