Vilde i romanen har brystkreft, men Beate Grimsrud nøyer seg selvsagt ikke med en lineær fortelling uten verdenslitteratur, uten fine utskjæringer fra livet eller fantasidyr.
I en bokanmeldelse leser hun setningen: Det selvopplevdes uhyggelige klarhet. I dag vil hun legge til: Det selvopplevdes uhyggelige uklarhet.
Møt Vilde. Hun er norsk, bor i Stockholm, er tidligere bokser og utøver av annen sport. Et menneske som lever på tåtuppene, i tauene, en herlig
Beate Grimsrud:
Jeg foreslår at vi våkner
Cappelen Damm
535 sider
kombinasjon mellom skapende og fatalistisk (som ofte kan gå ut på det samme), ballongskjør og et råskinn. Vilde får påvist brystkreft. Statistikken er på hennes side. Brystet hun må fjerne blir et bilde for noe som mangler, noe ufullstendig, og det blir synlig for alle ved hårtapet. Vilde og kjæresten O surrer rundt i usikkerheten og prøver å få litt skikk på tilværelsen som pasient og pårørende ved å gjøre vanlige ting, dra på torpet sitt for å plante løk og beise utemøbler, besøke Vildes gamle mor i Oslo, hun som ikke helt holder ut å ha et sykt barn.
Parhestene i romanen
Beate Grimsruds prosjekt er å skrive tett på sitt liv og egne erfaringer, men det skjer aldri uten en ekstra, kunstnerisk krusedull som beriker:
Rotta og reven utgjør et uhyre interessant fortellernivå i denne romanen. Rotta og reven tumler rundt blant menneskers etterlatenskaper i Stockholm og de samtaler om både sine muligheter og de helt basale tingene, som ernæring. Dyrene nærmer seg Vildes liv. På en eller annen måte får de kontroll over en gullpenn Vilde har mistet, symbolikken er blytung. Så lar forfatteren rotta og reven forsvinne ut av handlingen i lang tid, kanskje fordi de har tatt bolig i Vilde – rotte og rev er jo kjente pestbærere? Mot slutten av romanen, på gravens kant, får de ordet igjen.
Barndommen er en havn i boka. Forfatteren gjør sine utskjæringer av et liv og presenterer oss for Vildes androgyne alter ego, Florian, som hun både gjenbesøker i tankene og samtaler med.
I det hele tatt er Vilde skapt som en perfekt romanfigur, en som kan ta seg gjennom alle aldre og settes i alle situasjoner og fortsatt være til å kjenne igjen.
I tillegg til Rotta og reven og Vilde/ Florian, er får også samtaleparet jenta/dukka plass. Det er en fri barndom på Dovre som åpner opp for dette. Det dannes flere parhester i evig strid og kamp om språket og språkets betydning og makt: Vilde og kreftlegen (som hun heller kaller onkologen for å holde en viss avstand mellom seg selv og sykdommen). Når en skrivende har kreft, skriver hun ikke, men hun slutter ikke å være en skrivende. Observasjonsnivået er springende, poetisk, gravende, detaljert og til tider sylskarpt, bortsett fra et par steder hvor Grimsrud får behov for å fastslå ting i bilder. På enkeltlinjer. Som en oppsummering. Det er ikke alltid det trengs. Dette er pirk.
Hvem vinner?
Finnes det da ikke en eneste en som når dødsøyeblikket nærmer seg, har en liten skvett genialitet å legge igjen etter seg?
spør reven i en av samtalene med Rotta midt i romanen. Mot slutten bekrefter Bilde dette indirekte når hun utbryter at hun ikke kan dø fordi hun har for mange ting. Reven og rotta har fått henne, de har passert henne i både pågangsmot, klokskap og den utenforståendes forståelse.
Slik kan også en leser kjenne på. «Vi har ham nå», som Johan Borgen lot sive ut. Det sies å være en suksessoppskrift at leseren føler seg klokere enn både fortelleren og hovedpersonen. Beate Grimsrud er en spennende, gammeldags historiesmed som bør figurere på listene ut dette året og nomineres til tunge priser:
Trygg forteller
Vilde tumler rundt i verden, men samme hvor utrygg Vilde er klarer forfatteren å geleide leseren trygt gjennom 535 sider, som et rolig ansikt man kan se inn i og kjenne seg likt og elsket av, uansett hvor mye Vilde slenges fra en vegg til en annen av både egen kropp, tanker og beskjeder fra helsevesenet. Beate Grimsrud drar oss nær, men det er en slags forvirret sjenanse over Vilde som gjør at Jeg foreslår at vi våkner neppe kunne fått den samme autonomien med en førstepersonforteller slik En dåre fri (2010) fra psykiatriens innerste kroker tålte den ville og vrange jeg-fortellingen til Eli.
Det er en avstand, et lite vindu mellom oss og Vilde, til tross for at det hun opplever er kjent i så mange familier som må akseptere sykdom og en hard rekonvalesens med håp om å unngå s-ordet, altså spredningen. Og i det spennet blir det stor romankunst.
VIDAR KVALSHAUG
